• *En av fire yrkesaktive med moderat hørselstap har en tilrettelagt arbeidsplass.
  • *31 prosent av de som ikke har tilrettelegging har behov for det.
  • *Erkjennelse av eget hørselstap er en forutsetning for god tilrettelegging og et godt utgangspunkt for redusert slitenhet.
  • *Samarbeid om gode løsninger gir best resultat.

Dette er noen av funnene audiopedagog og doktorgradsstipendiat Elisabeth Svinndal presenterer i sitt ferske forskningsprosjekt. Det inneholder spørreundersøkelsen «Hearing loss and work participation: a cross-sectional study in Norway», om hørselstap og yrkesdeltakelse, og «Working life trajectories wirh hearing impairment», hvor yrkesaktive med hørselstap er intervjuet. Den tredje delen av forskningsprosjektet er intervjuer med arbeidsgivere som har erfaring med å ha lederansvar for ansatte med nedsatt hørsel.

Liten innsikt

Svinndal opplevde ofte i møter med hørselshemmede at de hadde relativt liten innsikt om sin egen hørsel og dårlige forutsetninger for å beskrive sin egen situasjon. Dessuten at det er lite forskning og kunnskap om hvordan hørselshemmede i arbeidslivet i Norge egentlig har det, graden av yrkesdeltagelse og hvorfor så mange faller utenfor arbeidslivet.

-Jeg ville finne ut hva som hemmer og hva som fremmer hørselshemmedes deltakelse i arbeidslivet, sier hun.

Tredelt prosjekt

Svinndal har delt opp sin forskning i tre hoveddeler. Del en er en spørreundersøkelse blant HLF-medlemmer i yrkesaktiv alder, hvor de ble bedt om å beskrive sin arbeidssituasjon. 3300 medlemmer svarte på undersøkelsen.

Den andre delen består av dybdeintervjuer der 21 yrkesaktive beskriver sine erfaringer. Deltagerne er i alderen 32 til 67 år, av begge kjønn og i ulike yrker; utdanning, kontor, helse og omsorg, og i «praktisk» arbeid og støttefunksjoner.

Del tre er intervjuer med ti arbeidsgivere om deres erfaringer med hørselshemmede ansatte.

-Jeg fant lite faktakunnskap om kombinasjonen hørseltap og yrkesdeltakelse her hjemme, og det er heller ikke forsket mye på det internasjonalt.  Derfor ønsket jeg å foreta en systematisk kartlegging av forholdene, sier Svinndal.

Svinndal har publisert forskningsartikler om de to første delene, den tredje skal etter planen publiseres senere på året.

Kvinner sliter mest

Spørreundersøkelsen er i hovedsak besvart av hørselshemmede som er i arbeid, både hel- og deltidsansatte.

-Jeg ser at mange hørselshemmede kvinner har høyere sykefravær enn menn. De blir også mer slitne, noe som kan forklare at det er flere kvinner som velger å jobbe deltid enn menn. Dette gjenspeiler seg også i befolkningen generelt. Funnene viser også at størrelsen på hørselstapet har betydning for om kvinner er i jobb eller ikke, men at det ikke gjelder for menn.

Utfra undersøkelsen finner ikke Svinndal noen sammenheng mellom graden av hørselstap og sykefravær, men en klar sammenheng mellom slitenhet og sykefravær.

Samtidig viser undersøkelsen at kvinner oftere har tilrettelegging på arbeidsplassen enn menn.

Ulik tilrettelegging

Totalt 31 prosent av de spurte som ikke hadde tilrettelegging, svarte at de hadde behov for det. Blant de med moderat hørselstap som ikke hadde tilrettelegging, svarte 41 prosent av kvinnene og 31 prosent av mennene at de hadde behov for det.

-Det er størst sannsynlighet for å ha tilrettelagt arbeidsplass hvis man jobber deltid, har jobbet lenge i bedriften, har hatt redusert arbeidsevne eller vært sykemeldt.

-Min forståelse av dette er at tilrettelegging først kommer når arbeidsevnen er lav og slitasjen allerede er stor, altså når man er kommet i risikosonen for å falle ut av arbeidslivet. Undersøkelsen antyder at tilrettelegging i liten grad brukes som et forebyggende tiltak.

-Undersøkelsen viser heller ikke om de spurte har bedt om tilrettelegging, men vi vet fra andre studier, blant annet fra USA, at mange hørselshemmede kvier seg for å be om tilrettelegging og at de føler at de ikke vil bry andre.

Elisabeth Svinndal skal forsvare sin doktorgradsavhandling ved fakultetet for medisin og helsevitenskap, NTNU 7. desember.

Du kan lese hele intervjuet her