Joar Jordalen har alltid hatt et brennende ønske om å bli anleggsmaskinfører, men at han er døv har stukket store kjepper i hjulene for karriereplanene. 

Lille Joar ble født seks uker for tidlig, og komplikasjoner og streptokokkinfeksjon rett etter fødselen førte til at han ble døv. Det tok imidlertid lang tid før det ble oppdaget.

- Det var ikke rutinemessig hørselstesting av nyfødte den gangen, slik det er i dag. Han ble utredet for cerebral parese, og legene mistenkte en stund at han var autist, men problemet var rett og slett at han var døv. Det ble ikke påvist før han var godt over tre år gammel, forteller mamma Line Jordalen.

Fem år gammel fikk Joar operert inn cochleaimplantat, noe som gjør at han kan høre høye lyder. Uten implantatet hører han absolutt ingen ting.

Leser på leppene

Vi møter den unge, standhaftige og særdeles positive maskinføreren på et anleggsprosjekt like utenfor Bergen. Der er Joar på jobb for maskinentreprenør Sartor & Drange, som utfører grunnarbeidene for en ny idrettshall. To tegnspråktolker er hentet inn slik at vi skal forstå hverandre.

- Hvis man snakker sakte og tydelig, kan jeg lese en del på leppene. Hvis man roper høyt, kan jeg høre noe, men ellers er jeg avhengig av tegnspråk eller tolker, forteller Joar via tegnspråktolkene inne på brakkeriggen til HENT, som er hovedentreprenør på prosjektet.

- Men hva med selve jobben? Byr det på problemer eller utfordringer at du ikke hører?

- Det er som oftest mye støy på en anleggsplass. Man sitter jo med døra igjen, så man er stort sett avhengig av å se hverandre og gi tegn uansett. Og når noen tuter, så hører jeg det, sier han.

Mann med hvit hjelm står på beltet til en gravemaskin
I FARENS FOTSPOR. Joar har alltid hatt lyst til å kjøre maskin, akkurat som faren. Foto: Runar F. Daler

Tidlig maskininteresse

Joar er født og oppvokst i Øygarden kommune i Vestland fylke. Faren driver maskinentreprenørselskapet Roger Jordalen Maskin AS, og Joar fattet naturlig nok tidlig interesse for bransjen og faget.

- Jeg har alltid sett opp til faren min, og helt fra jeg var veldig liten har jeg hatt lyst til å kjøre maskin, sånn som han gjør. Gjennom hele oppveksten var jeg mye med ham på jobb, enten på kveldstid eller i helgene. Han viste meg hvordan maskinene fungerte, og jeg fikk også prøve å kjøre litt. Det er tøft med anleggsmaskiner, og jeg har aldri vært i tvil om at det er det jeg har hatt lyst til å drive med.

Gikk på døveskole

Lite ante Joar den gangen at hørselshemmingen skulle gjøre drømmen vanskelig å oppnå, selv om han naturlig nok hadde visse utfordringer på skolen.

- Jeg gikk på vanlig skole til og med fjerde klasse, og hadde da tolk i klasserommet. Da jeg begynte i femte klasse, flyttet jeg over til døveskolen i Bergen, og det gjorde hverdagen mye lettere. Jeg begynte med tegn til tale da jeg var liten og lærte etter hvert tegnspråk. På døveskolen kunne jeg bruke tegnspråk med både lærere og elever, og språket mitt utviklet seg veldig da, forteller han.

Mann fotografert fra siden med cochleaimplantat.
COCHLEAIMPLANTAT. Joar har hatt cochleaimplantat (CI) siden han var fem år. Foto: Runar F. Daler

Stanset av fylkeskommunen

Det var først da Joar skulle begynne på videregående, at han innså at maskinførerdrømmen hang i en tynn tråd.

- Etter ungdomsskolen hadde jeg tenkt å søke på Os videregående skole for å ta Vg1 Bygg- og anleggsteknikk, men Hordaland fylkeskommune mente jeg ikke kunne gå den linja fordi jeg var døv. I stedet begynte jeg på Vg1 TIP** på Nordahl Grieg videregående.

Da han hadde fullført Vg1 TIP, hadde han igjen lyst til å søke seg over til Vg2 Anleggsteknikk. Men på ny ble han stoppet av fylkeskommunen, som i stedet overtalte ham til å gå bilmekanikerlinja, Vg2 Kjøretøy, på Slåtthaug videregående, en skole spesielt tilrettelagt for døve elever.

Det var ikke den linja han ville gå, og det ble et problem da han skulle ut i praksis. Da skulle han jobbe på et verksted hvor en stor del av jobben var å bestille deler fra Tyskland. På grunn av hørselen og at han ikke hadde hatt tysk på skolen, kunne ikke dette fungere. Joar fullførte likevel skoleåret, deretter søkte han igjen på Vg2 Anleggsteknikk på Os. Igjen fikk han avslag fra fylkeskommunen.

Hemmelig

Joar begynte nå i praksis i firmaet til faren, og planen var at han skulle være der i fem år. Det ingen visste, ikke engang foreldrene, var at Joar enda en gang søkte om skoleplass på Os videregående. Denne gangen søkte han ikke på særskilt grunnlag; han holdt i stedet døvheten hemmelig og søkte på generelt grunnlag.

- Drømmen var jo å komme inn på anleggsteknikk på Os, og jeg kom fram til at den eneste måten jeg kunne klare det på, var å ikke oppgi at jeg var døv. Så jeg lot som ingenting og søkte på vanlig måte, og plutselig en dag fikk faren min en telefon fra rektoren på skolen om at jeg hadde fått plass! sier Joar og gliser bredt.

- Rektoren ringte meg og sa at «vi kan jo ikke ta ham inn», forteller pappa Roger.

- «Hvorfor ikke?» spurte jeg. «Han er jo døv», svarte rektoren. «Hva har det å si? Er dere ikke flinke nok til å undervise på skolen? Når han først har fått plass, så får dere jammen ta ham inn!» Da var jeg skikkelig forbanna og truet også med å gå til mediene. Rektoren var nok ikke vant til å få kjeft på den måten, og det endte med at Joar fikk beholde plassen, sier Roger Jondalen.

- Og jeg må jo si jeg var både overraska og imponert over at Joar hadde tatt saken i egne hender på den måten.

Smilende mann sitter inne i en gravemaskin
GA SEG IKKE. Ingen - ikke engang foreldrene - visste at Joar hadde holdt døvheten hemmelig og søkte skoleplass på generelt grunnlag. Det viste seg å være smart. Foto: Runar F. Daler

Endelig blomstret han

Det var litt utfordringer med å få tak i tegnspråktolk til å begynne med på Os vgs., ettersom Joar ikke hadde søkt på særskilt grunnlag. Moren fungerte derfor som tolk helt i begynnelsen. Etter hvert kom det en som kunne litt tegnspråk, før det til slutt kom en ordentlig tegnspråktolk. Og da løsna det skikkelig for Joar.

- Det var jo helt fantastisk å komme inn på Os vgs., og da tolken kom, falt alt endelig på plass. Fylkeskommunen trodde jeg ikke ville klare å gjennomføre utdannelsen, men jeg ga litt faen. Det var tøft til tider, men jeg hadde en veldig god og hjelpsom lærer, og jeg kom inn i et bra miljø. Jeg lærte veldig mye interessant, det meste sitter for livet. Jeg fikk til og med gode karakterer, sier Joar fornøyd.

Stortrives på jobb

Etter endt vg2 fikk han læreplass hos Sartor & Drange AS. Her ble han tatt vel imot. Ikke minst fikk han raskt et veldig godt forhold til maskinfører Marlon Nese.

- Joar er en fantastisk fyr, med en ekstremt god arbeidsmoral. Han har dessuten en utstråling og et humør som er helt utrolig. Han kvier seg aldri for å ta i et tak, han er aldri borte fra jobb, og det er aldri nei i hans munn. Joar er rett og slett unik, og alle i bedriften har blitt veldig glad i ham, sier Marlon Nese, som har vært i Sartor & Drange i ti år.

- Joar har forresten kjørt dumper når jeg har vært i graveren mange ganger, og selv om han er døv, så er han vel den eneste som hører fløyta hver eneste gang! Det er fordi han alltid følger med. Det handler om fokus. De som mente at Joar ikke kunne bli maskinfører, burde være flaue, slår han fast.

Tre smilende menn med hjelm står foran en gravemaskin
GODT HUMØR. Joar sammen med daglig leder i OKAB Hordaland og Nord-Rogaland, Geir Boge (venstre) og prosjektleder i Sartor & Drange, Roger Bøe. Foto: Runar F. Daler

Årets lærling

Maskinfører Marlon har unektelig et godt poeng. For allerede før Joar var ferdig fagarbeider, markerte han seg kraftig. I 2022 ble han nemlig kåret til årets lærling av opplæringskontoret for anleggs- og bergfagene (OKAB) avdeling Hordaland og Nord-Rogaland i konkurranse med 250 andre.

- Joar har vist et meget godt initiativ gjennom hele læretiden, både når det gjelder å forstå og gjennomføre oppgaver. Ved alle kurs og prøver har det vært tolker med ham – det har han krav på – og det har gått veldig bra, sier daglig leder i OKAB Hordaland og Nord-Rogaland, Geir Boge.

Han omtaler Joar som en glimrende ambassadør for faget og bransjen: Han stiller på jobb, har alltid godt humør, er genuint interessert i faget, og folk trives med ham!

- Fra OKABs ståsted har Joars evne og vilje til å lære, sette seg inn i arbeidsoppgaver og det å være en del av et team, vært «kneppet over» de fleste andre lærlinger, sier Boge.

Imponerte foreldre

Joars foreldre er imponerte over sønnen sin:

- Det har vært en lang vei å gå for Joar, og han har virkelig stått på og kjempet for å komme dit han er i dag. Da han sto på scenen og mottok prisen for årets lærling … altså, det var et helt utrolig rørende og stolt øyeblikk, forteller mamma Line.

- Det er jo en fantastisk historie, som viser at det meste lar seg gjøre bare man vil nok, sier en like stolt pappa.

NB! En lengre versjon av denne saken er tidligere publisert i Anleggsmaskinen