Gunnar har 40 års erfaring med CI

Implantatet sitter der ennå, nøyaktig 40 år etter operasjonen.

– Det har gått veldig fint med lyden, og jeg har det veldig bra, sier Gunnar Andersen.

Han var den første norske pasienten som fikk hørselen tilbake på denne måten. Det skjedde i 1986.  

– Jeg ble operert på Rikshospitalet. Så ble det å gå og vente i seks uker før implantatet kunne aktiveres, med påfølgende justering og tilpasning av lyden, forteller han.

– For min del var dette implantatet helt uvurderlig i hverdagen. Du glir lett inn i en isolasjon når du plutselig en dag står uten lyd. Det fikk jeg føle på kroppen i 17 år, forteller han. 

– Implantatet fikk meg ut av isolasjonen og ga meg muligheter til å kommunisere med omgivelsene og følge med på det som skjer rundt meg. Hvor du enn står og går, så er du omgitt av lyder på ett eller annet nivå. Med implantat har jeg mulighet til å forholde meg til dette.

Gunnar Andersen mistet hørselen etter en alvorlig ulykke med hodeskade. Da var han 20 år og arbeidet i Postverket. Han var 37 år da han fikk tilbudet om CI-operasjon. Han takket ja uten betenkeligheter.

– Det kunne jo ikke bli verre enn det var, sier han.

I dag er han 78 år og bor på Vinterbro i Ås utenfor Oslo.

– Bare det å kunne høre stemmen til de du snakker med, gjør det mulig i de fleste tilfeller å føre en samtale. Jeg kan også høre stemmene i telefonen, sier Andersen. Han liker likevel best å se ansiktet til den han snakker med.

Cochleaimplantat er et hjelpemiddel som stimulerer hørselsnerven elektrisk. På den måten får døve og personer med sterkt nedsatt hørsel mulighet til å oppfatte lyd og tale.

Cochlea, også kalt sneglehuset, er den spiralformede delen av det indre øret der lydbølger omdannes til nervesignaler.  

– Den første operasjonen hvor en elektrode ble ført inn i cochlea, skjedde i 1978. Det var det store spranget, sa Ole Tvete da Cochlear Norge inviterte til jubileumsmarkering 40 år etter den første operasjonen i Norge.

Audiofysiker Tvete var med i CI-gruppen på Rikshospitalet fra starten i 1985. Han forteller at implantatet opprinnelig skulle gi støtte til dem som leser på munnen. Men løsningen viste seg å være bedre enn ventet: Elektroden som stimulerte hørselsnerven, virket så godt at noen kunne forstå tale uten munnavlesing. 

– Nyvinningen var omstridt. Motstanden mot den nye teknologien var stor, ifølge Tvete.

Demonstranter stoppet kongress

Arbeidet med CI møtte kritikk både i fagmiljøer og i deler av døvemiljøet.

– I Tyskland var motstanden stor i døvemiljøer. På kongresser ble vi anmodet om å ta av oss navneskiltene. Jeg har også opplevd at en stor gruppe døve kom inn og blåste av hele sesjonen med kraftige fløyter. Lyden var så sterk at vi måtte forlate lokalet, sier han.

– Vi hadde fiender på alle kanter. Fysikere, leger og pasienter. Men vi låste oss inne og bestemte at «dette prøver vi», fastslår Ole Tvete.

40 år senere har 3500 personer fått CI i Norge, de aller fleste ved Rikshospitalet. Også Haukeland universitetssjukehus i Bergen, St. Olavs hospital i Trondheim og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø gjennomfører CI-operasjoner.

Magnhild H. Opdahl fra Sotra er en av de mange som hører takket være CI. Hun fikk Ménières sykdom etter en ulykke.

– Trolig på grunn av slag mot hodet, forteller hun. 

– Selv om jeg aldri får hørselen min 100 prosent tilbake, er jeg utrolig takknemlig for å høre det jeg gjør.

Hun glemmer aldri dagen da lyden ble satt på etter operasjonen på Haukeland.

– Jeg kom ut i gangen og møtte ulike personer med ulike sko som gikk på ulike måter. Det var fantastisk å høre. Jeg er sikker på at det var en del som møtte meg i korridoren på Haukeland, som trodde at jeg kom fra en helt annen avdeling, smiler hun.

Professor og ørekirurg Greg Eigner Jablonski omtaler CI som fremtidens høreapparat , i en tid da stadig flere lever lenger.

– Det har ikke skjedd noe revolusjonerende på disse 40 årene. Vi opererer fortsatt på akkurat samme måte, men med nyere teknologi, sier han. Inngrepene er mer skånsomme, kirurgene legger mer vekt på å bevare den hørselen som pasienten har igjen, og elektrodene er tynnere og mykere.

Jablonski ser for seg en fremtid med robotisering, automatisert planlegging og bildeveiledning.

– Motoriserte systemer for å sette inn elektrodene er allerede i klinisk bruk, forteller han.