TEKST og FOTO: Jan Frantzen

- Livet bringer utfordringer for alle. Det er viktig å ta tak i håpet og mulighetene, sier Annbjørg Lien.  

Det er snart tre år siden den profilerte og prisbelønte folkemusikeren brått opplevde å få tilværelsen snudd på hodet.  

I februar 2015 var Lien i ferd med å avslutte innspillingen av albumet «Drifting Like a Bird».  På agendaen sto en barnehageturné med kollega Kirsten Bråten Berg.

Som en kniv i øret

- Jeg hadde hovne mandler, og var forkjølet. Jeg var ganske dårlig, men tenkte at denne turneen skulle jeg klare. Kirsten og jeg satt og øvde sammen, og jeg kjente at det ble helt fortettet i hodet mitt når hun sang. Plutselig ble jeg veldig svimmel, alt gikk rundt for meg og det føltes som om jeg fikk en kniv i det høyre øret. Jeg ble lagt inn på sykehuset, og de fant etter hvert ut at jeg var døv på den ene siden, forteller Lien.  

Trolig var årsaken hissige streptokokker fra halsbetennelse.

Det ble tatt en MR som viste at i tillegg til at Liens hørsel var borte, var sneglehuset i det indre øret (også kalt cochlea) begynt å gro igjen. Dermed hastet det å få satt inn et cochleaimplantat.

- Siden det var begynt å gro igjen var det en fare for at legene ikke ville få kabelen inn i sneglehuset. Innerst i sneglehuset ligger bassområdet, og ytterst er lydfrekvensenes toppområder. Dersom kabelen ikke hadde nådd helt inn, ville jeg ikke fått med bassområdene, sier Lien.

Mekanisk lyd

Da hun våknet etter inngrepet, fikk hun beskjed om at det hadde vært vellykket, og at de hadde fått kabelen helt inn.

- Det var en av de lykkeligste dagene i mitt liv, sier hun.

Dermed får hun i dag mekanisk lyd inn det ene øret. Den oppleves omtrent som å høre gjennom en mobiletelefon. Balansenerven var også skadet, og Lien forteller at balansen fortsatt ikke er helt tilbake til normalen. Men, i motsetning til hørselen, er det mulig å trene den opp igjen.

- Hvordan opplevde du det å miste hørselen?

- I starten var jeg så syk at jeg var ganske nøytral. Det handlet bare om å få verden til å stå i ro. Men jeg har jo hatt en lang sorgprosess, og det er jeg egentlig glad for. Hvis ikke hadde jeg ikke klart å komme meg videre. Det er ikke farlig å være i sorg. Man må bare holde ut til den er ferdig, og så reise seg.

Tatt tiden til hjelp

Lien var hundre prosent sykmeldt i fire måneder, og kansellerte alle konserter.

- Når jeg forsøkte å spille ble det bare støy i øret. En skala var ikke annet enn flat støy. Jeg tenkte «det var det», at perioden med musikk i livet mitt var over. Samtidig er musikk så viktig for meg at jeg ga ikke opp. Jeg pakket ikke vekk fela, jeg bare tømte kalenderen, sier Lien.   

Hun har tatt tiden til hjelp, og sakte men sikkert returnert til både scene og studio. Tidligere i år spilte hun på albumet «Ferd» fra UiA-prosjektet «Music Without Borders», og i år planlegges en ny utgivelse med den internasjonale folkemusikkgruppa String Sisters. Og 46-åringen har akseptert at livet aldri blir helt som før.

Lytter på en annen måte

Hun bestemte meg tidlig for at implantatet er en del av seg, det er ikke bare noe som sitter utenpå.

-For jeg ville ikke at det skulle være et problem. Hørselen blir annerledes, men det trenger ikke være negativt, sier hun. 

- Jeg lytter på en annen måte nå. Jeg bruker flere sanser til å ta inn opplevelsen av musikk, og det gjør at den blir enda sterkere. Hjernen var mer lukket tidligere, jeg var mer stressa og hjernen hadde ikke alltid riktig fokus. Jeg er blitt mer bevisst og oppmerksom på øyeblikket. Musikk er ikke bare det man hører, man kjenner den på kroppen også.

Stilig med høreapparat

Lien ønsker at historien hennes skal være et eksempel på at det alltid fins håp og muligheter.

- Man må bare finne ut hvor verdien i livet ligger. For de beste verdiene koster ikke ei krone. Og så håper jeg at det snart kommer en holdning om at høreapparat kan være stilig, på samme måte som briller. Ikke noe man må skjule, eller dekke til. Det synes jeg er på tide.

(Intervjuet har tidligere vært publisert i Fædrelandsvennen)