Det finnes funksjonsnedsettelser som er usynlige. Hørselshemming er ett eksempel som ikke er synlig for andre. Dette berører langt flere enn vi tror, og det kan få store konsekvenser i et arbeidsliv preget av høyt tempo og uforutsigbarhet.

Jeg har selv erfart hvordan hørselstap endret arbeidshverdagen min som psykolog. Jeg har også erfart hvor mye små, målrettede tilpasninger kan bety for muligheten til å stå i arbeid. Jeg ønsker å dele min historie og gjennom den, løfte frem hvorfor individuell tilrettelegging er avgjørende for både arbeidsevne, verdighet og samfunnsøkonomi.

Når arbeid blir vanskelig

Arbeid er mer enn inntekt. Arbeid gir struktur, identitet og fellesskap. Som psykolog i psykisk helsevern har jeg trivdes i et hektisk miljø med raske beslutninger, tett samarbeid og høyt tempo. Dagene var varierte med flere ulike problemstillinger. Kollegene var supre, og pasientene spennende og givende å jobbe sammen med. Da jeg var i slutten av 40-årene, endret dette seg betydelig. Jeg utviklet Ménières sykdom og med det, et progredierende hørselstap.

På døgnposten jeg arbeidet, ble det plutselig utfordrende å fange opp samtaler i et vaktrom med mange parallelle beskjeder, samtaler som pågikk mellom engasjerte kolleger, telefoner som ringte og alarmer som gikk. Dette er krevende for de fleste, men med hørselstapet ble det nærmest umulig. Jeg brukte mer krefter på å høre enn på å vurdere innholdet i det som ble sagt. Dette var utmattende og frustrerende, og etter endt arbeidsdag var det lite energi igjen til familie og fritid.

Etter hvert slet jeg mer og mer med svimmelhet, tinnitus, utmattelse og konsentrasjonsvansker. Arbeidsevnen min ble redusert. Etter en periode med sykemeldinger, ble løsningen en uføregrad på 20 prosent og en fridag midt i uken. Dette hjalp noe i forhold til energi og utmattelse. Samtidig kjente jeg på sorg over å ikke kunne være den personen jeg var før og som jeg fremdeles identifiserte meg med; en person med mye energi og stor arbeidskapasitet. Jeg kjente på sorg over tapet av mestring og trygghet i jobben jeg fortsatt satte utrolig høyt.

Skjulte funksjonsnedsettelser

Hørselshemming er en av Norges mest utbredte funksjonsnedsettelser, men samtidig en av de minst synlige. Ifølge HUNT4-undersøkelsen, anslås forekomsten av moderat til alvorlig hørselstap for personer over 20 år til om lag 6 prosent. Dette omfatter i underkant av 250 000 personer i Norge. Inkluderer man også personer med lett hørselstap utgjør dette rundt 18 prosent av den voksne delen av befolkningen. Med andre ord, nesten to av ti personer over 20 år har nedsatt hørsel. Ifølge Hørselsforbundet lever over 700 000 voksne personer (20 år eller eldre) i Norge med en hørselsnedsettelse. Til tross for at dette angår mange av oss, er det lite bevissthet rundt konsekvensene av hørselstap i et arbeidsliv der mye kommunikasjon skjer muntlig, ofte i åpne kontorlandskap og hektiske møter.

I helsevesenet er dette særlig utfordrende. Informasjon skal utveksles raskt, gjerne muntlig i stressende situasjoner. Når man strever med å høre, kan det gå ut over både presisjon, trygghet og arbeidskapasitet - uten at kollegene nødvendigvis merker det.

Dame med mørkt, langt hår
PSYKOLOGSPESIALIST. Siri Fossan Viken jobber som psykologspesialist. Foto: privat

Avgjørende grep

Etter flere år med gradvis økende belastning innså jeg at jeg måtte ta initiativ selv. Løsningen for meg ble å bytte jobb. Jeg begynte i en poliklinikk i psykisk helsevern, og dette byttet fra døgnpost til poliklinikk medførte mer forutsigbare rammer og roligere omgivelser. Mitt nye arbeidssted var en poliklinikk for pasienter med sansetap (syn og hørsel) og samtidig psykisk lidelse. I tillegg var flere av kollegene enten syns- eller hørselshemmet. Flere konkrete tilpasninger til det å ha sansetap var allerede på plass. Tilpasninger som var avgjørende for min del:

  • Eget kontor med lyddemping på vegger
  • Bruk av mikrofon i alle møter
  • Tilgang til skrivetolk i større møter
  • Strukturert møteledelse med tydelig turtaking
  • Kultur og forståelse for turtaking i uformelle sammenhenger og samtaler
  • Romslighet når det gjaldt å trekke seg tilbake til eget kontor etter møter, lunsj osv.

Jeg kunne igjen konsentrere meg om pasienter og fag, uten å bruke all energi på å forsøke å oppfatte hva som ble sagt. Forskjellen i arbeidsevne, mestring og livskvalitet var betydelig og avgjørende. Arbeidsevnen min stabiliserte seg, og jeg kunne gå tilbake til full stilling.

Arbeidsevne og verdighet

Det å kunne fortsette i arbeid handler ikke bare om økonomisk trygghet. Det handler om identitet, fellesskap og muligheten til å bidra. Å miste dette på grunn av en skjult funksjonsnedsettelse kan være dypt belastende.

For meg ble summen av tilretteleggingen et vendepunkt. Jeg fikk tilbake tryggheten i egen kompetanse og arbeidsglede. Samtidig ble det en nyttig erfaring at flere av de tilpasningene som ble gjort for meg og kolleger som var hørselshemmet, også kom øvrige kolleger til gode. For eksempel skaper tydelig møteledelse og mer struktur et ryddigere arbeidsmiljø for alle.

Samfunnsøkonomisk lønnsomt

Det koster lite å tilrettelegge. Ifølge NAV (2024) utgjør ett års sykefravær i full stilling normalt en lønnskostnad på mellom 600 000 og 800 000 kroner, avhengig av lønnsnivå og vikarbehov.

Ett års sykefravær fra en psykologspesialist i offentlig sektor utgjør en samfunnsøkonomisk kostnad på opptil én million kroner, avhengig av lønnsnivå, vikarbehov og varighet. Dette inkluderer både arbeidsgivers utgifter og verdiskapningstap.

Ifølge NOU 2021: 9 Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv er høy og langvarig yrkesdeltakelse avgjørende for bærekraften i den norske velferdsmodellen. 

Kostnadene knyttet til hjelpemidler og tilpasninger i mitt tilfelle var beskjedne sammenlignet med den samfunnsøkonomiske og menneskelige gevinsten ved at jeg kunne fortsette i full jobb.

I en tid der flere lever lenger med kroniske sykdommer og arbeidslivet blir mer krevende, er dette en investering vi ikke har råd til å la være å gjøre. Dessverre råder en oppfatning om at tilrettelegging er kostbart og krevende.

Veien videre

Min erfaring viser at det ofte ikke er store, kostbare tiltak som skal til for å bevare arbeidsevnen hos personer med usynlige funksjonsnedsettelser. Det handler om bevissthet og vilje til å lytte, forstå og gjøre små, målrettede justeringer. Vi trenger en arbeidskultur der det er rom for ulikhet, og hvor det å be om tilrettelegging ikke oppleves som en byrde, men som en naturlig del av et inkluderende arbeidsliv.

Inkludering handler ikke bare om fysisk tilrettelegging, men også om å åpne for ulike behov og gi folk rom til å fortsette å bruke sin kompetanse, selv om helsen endrer seg.

Arbeidsgivere har også en lovpålagt plikt til å tilrettelegge for ansatte med nedsatt funksjonsevne (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017, § 22), noe som gjør dette både til et etisk, økonomisk og juridisk ansvar.

Skjulte funksjonsnedsettelser er nettopp det — skjulte. Men konsekvensene er alt annet enn usynlige for den som rammes. Små grep kan utgjøre en stor forskjell — for arbeidstakeren, arbeidsmiljøet og samfunnet. Vi trenger et arbeidsliv som evner å se det.

Referanser: