Med kroppen som øre

Hun møter presis i den store velkomsthallen i Oslo rådhus. Via heis og vindeltrapp kommer vi inn i et lavt rom i klokketårnet, der hun øver, planlegger og spiller på det som ser ut som to store orgler. Fra sine kalviaturer spiller hun hver dag for innbyggere og besøkende i Norges hovedstad frem til midnatt.

Klokkene veier mange tonn og gir lite rom for feiling. Her har Rueslåtten en spesiell egenskap som hjelper henne. Pulsen og gehøret er utviklet gjennom mange år, men det er sanseevnen som gir henne et særlig fortrinn. Hun sanser nemlig dypere enn de fleste.

     – Hele kroppen min er et øre, forklarer hun.

     – For meg er sansene en helhet. Derfor er ikke det å smake noe eller å høre noe to ulike ting for meg. Jeg er kanskje en sånn hobby-nevrolog, fordi jeg har måttet forstå hvordan hjernen min fungerer. Jeg har mange flere synapser enn de fleste. Og musikk for meg er en veldig helhetlig opplevelse, fordi det er så mye av hjernen som er aktiv samtidig.

Bokstavelig talt. For synestesi er en nevrologisk tilstand, der hjernen kobler inn flere sanseområder samtidig. Tilstanden er kjent blant en rekke kunstnere, blant andre musikere som Jean Sibelius, Billie Eilish og Jimi Hendrix. Rueslåtten mener det gir henne et musikalsk fortrinn.

     – Synestesi er et verktøy som hjelper med presisjon. Jeg ser umiddelbart om jeg spiller feil. For meg er det geometri. Jeg ser med en gang ting om den geometriske formen holder seg. Jeg kan fornemme det på kroppen, at nå blir jeg «skvist». Som utøver har jeg ekstra ressurser, i forhold til presisjon og timing. Det hjelper meg med å se en kompleks helhet uten å analysere.

– Er det visuelt?

     – Ja, jeg ser det nesten i det indre øyet, men fornemmer det med kroppen. Hvis du ser deg rundt og lukker øynene, så har du kanskje en fornemmelse av hvor stort rom du sitter i. Dét er den sansen som jeg bruker i musikken, som i geometrien.

     Men det er noe mer enn å se figurer.

     – Det er vanskelig å forklare. Jeg ser det, kjenner det på kroppen. Jeg kan ikke sette ord på det.

Plutselig får hun det travelt.

– Vi må være raske, sier hun, og viser vei over taket på rådhuset. Opp en trapp og inn klokketårnet. Det er seks minutter til neste timeslag.

Hun setter seg under klokkene og slår i den ene. Klangen bryter gjennom den piskende vinden. Det er 49 klokker her inne i tårnet, og den største veier fire tonn.

     – Det er nesten 20 tonn til sammen. Jeg liker å spille på tunge instrumenter, jeg får så mye lyd og klang at det blir en enorm skulptur. Med lang etterklangstid, får du så mye lyd å bygge på.

     Hun har spilt på enda tyngre i USA og Belgia. Yale og Mechelen hadde 40 tonn. 

– Det er så gøy, og så gedigent. Det er det som er fascinerende med klokkespill: Så gedigent, men fjærlett. Hvis du spiller med riktig timing, føles det vektløst. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde oppnådd det uten synestesien, sier Rueslåtten, som har vært klokkenist i Oslo rådhus siden 2014.

Det er kun seks eller sju klokkenister i Norge, avhengig av om man regner med han som nylig pensjonerte seg i Sandefjord. Den eneste utdanningen i Norden ligger i København, og den krever særlig godt gehør og høy forståelse av teori. Nordiske utøvere har en egen stil, de spiller løsere.

     – Du må være veldig sterk og smidig i finmotorikken, sånn at du blir veldig avslappet. Det krever mye styrke å spille pianissimo (meget svakt, red.anm), for det må være mykt, men bestemt.

Utøverne er ettertraktede, og reiser derfor mye.

     – Det er viktig å spille på forskjellige steder, fordi man venner seg til og blir trygg på eget instrument. Så for meg så blir det en helt annen geometri fra samme stykke. Det skifter form og da må jeg være ydmyk og spille annerledes.

     Selv jobber Rueslåtten også i Uranienborg kirke, noe som gir henne praksis med instrumenter som skiller seg fra rådhuset.

     – Det er forskjellig vekt, forskjellige støpere, alle har sine nyanser. Tårn og akustikk er komplekst, og alle steder er forskjellige.

Selv om instrumentene varierer, må rytmen være stabil. Til dét benytter hun sin egen puls.

     – Hvis den krasjer med klokkens komplekse overtonespekter, må jeg justere hvordan jeg spiller.

     Noe som også påvirker er været. Temperaturer, vind og skydekke kan alle påvirke klangen. Tåke liker hun særlig godt.

     – Det er så mye vann i luften, så lyden bare fyller hele luftrommet. Det er som om hele luften er klang, det er helt magisk, sier hun.

Men det er slett ikke alle som får gleden av å høre denne klangen. Derfor har Rueslåtten en idé om å arrangere konsert for hørselshemmede, der vibrasjonene får fokus og publikum kan kjenne musikken med kroppen.

     – Det går an flere steder. I Uranienborg kan man ha noen få personer – kanskje 4-5 stykker – som ligger på taket i spillekabinen og ser opp i klokkene. Jeg har så lyst til det, sier hun.

     I rådhuset er det også mulig. Der kan man være med opp og inn i tårnet, og sitte under klokkene mens hun spiller.

     – Det hadde vært så kult ... at de setter seg i klokkespillet, i en vinkel der de ser alle kolbene. For det er veldig kult visuelt, når kolbene fyker rundt. Så kan vi kjenne på klokkene, vibrasjonene og dynamikken. Hvis man sitter ved siden av klokken, kan man kjenne med hånda.

Som klokkenist er hun opptatt av å velge det folk har behov for.

     – Det er på en måte folket som bestemmer. Jeg er veldig tunet inn på samfunnets underbevissthet. Jeg fanger opp de lange linjene i gruppekulturen. Det er en slags psykologisk lytting. Det er også lov å sende meg ønskelåter, og mange gjør det.

     I fjor høst, da verden så mørk ut, spilte hun en sang fra Hitchhiker´s Guide to the Galaxy. Hun mente vi trengte litt humor og spilte So Long, and Thanks for all the Fish.

Senere i dag skal hun spille 1985-sommerhiten Live is Life, som noen har skrevet og ønsket seg.

Hun spiller langtfra bare ønskelåter og humor. Nå forbereder hun spillingen til et statsbesøk senere i uken.

   Uansett hva hun velger å spille, skal det ha en større hensikt.

     – Det med fellesskap er veldig viktig. Jeg spiller alltid for alle, og det skal gi mening.

– Hvor mye lyd blir din egen hørsel utsatt for i jobben?

– Det er maks 60 desibel på kontoret under klokkene, når de kimer automatisk. Når jeg spiller selv, får jeg inn for lite direktelyd, så vi har satt opp mikrofoner og monitor. Da regulerer jeg selv hvor høyt det blir. Men jeg har veldig sensitiv hørsel, så det blir ikke så høyt volum.

– Hva gjør du for å unngå belastning og hørselsskader?

– Jeg har det mye stille rundt meg i hverdagen og går aldri på utesteder med veldig høy musikk. Jeg passer på å hvile sansene og oppsøker lyder i naturen. Når jeg øver eller spiller håndklokker, bruker jeg alltid spesialstøpte ørepropper for musikere. På flyplasser eller steder med mange mennesker bruker jeg støykansellerende hodetelefoner. Jeg er veldig bevisst på å ikke miste de veldig høye frekvensene, som lett forsvinner når det blir for mye påkjenning over flere år.