Maja Kitty har funnet drømmeyrket

På en stol inne i hørselstestboksen sitter en tålmodig Viggo Johan Kristiansen (77) med en lang, hvit tråd hengende utav høyre øre.

- Vi tar avstøpning til nye høreapparater. Akkurat nå er det ekstra vanskelig for ham å høre hva vi sier, forklarer Maja og hennes makker Alisa Pettersen.

De går siste året på audiografutdanningen og har praksis på høresentralen ved St. Olavs hospital i Trondheim. Her behandler de pasienter fra de ordinære ventelistene.

Ikledd hvitt sykehustøy og med litt høye skuldre har studentene logget seg inn på Helseplattformen og andre systemer, funnet fram skjemaer og utstyr og hentet pasienter på venterommet. De har det som på timeplanen kalles kunnskapsbasert praksis i klinikk. Nå skal de vise hva de har lært under studiet og utfører vanlige audiografoppgaver. Hørselstesting, kartlegging og planlegging av rehabiliteringsløp, utprøving av høreapparater, klargjøring av søknader og alt det andre som følger med en audiografjobb.

I innkallelsesbrevet har Kristiansen fått beskjed om at han får behandling av audiografstudenter. Det har han ingen ting imot. I seks måneder har han ventet på time etter at apparatene begynte å fuske.

- Jeg føler meg helt trygg. Disse studentene har alt under kontroll, sier 77-åringen. Nå gleder han seg til ny innkalling for å teste ut nye høreapparater.

Jeg ønsket å jobbe med mennesker, anatomi og helse

Maja Kitty er også fornøyd med praksisdagen og studiet. Litt tilfeldig falt valget på bachelor i audiologi da hun satt med studieoversikten til NTNU.

- Jeg ønsket å jobbe med mennesker, anatomi og helse. I tillegg har jeg alltid hatt interesse for musikk, teknologi og innovasjon. Audiologi er en perfekt kombinasjon av det somatiske, tekniske og holistiske perspektivet, sier 23-åringen, som er fra Tromsø. I tidligere praksisperioder har hun jobbet hos avtalespesialister, mens hun i sommer jobbet på hørselssentralen i Harstad, Universitetssykehuset Nord-Norge.

Hun er glad for å få en utdanning med mange valgmuligheter, enten hun vil jobbe i privat praksis, offentlig helsevesen, sykehus eller hos høreapparatleverandør. Hun drar gjerne tilbake til nord når hun er ferdigutdannet.

- Akkurat nå er drømmejobben i Lofoten, på Nordlandsykehuset. Nord i regionen har de et sårt tiltrengt behov for ny audiograf, og her får man mulighet til å ambulere. I tillegg har den flotte naturen og de majestetiske fjellene en spesiell plass i hjertet mitt.

Hun tilhører et eksklusivt audiografkull: Bare 13 av studentene som begynte høsten 2022 er igjen på utdanningen. Det kommer til å bli stor konkurranse om Maja Kitty og de tolv andre studentene når de uteksamineres neste vår.

Også de andre studentene ved landet eneste audiografutdanning kan føle seg trygge på å finne jobb. Et steinkast unna høresentralen, i NTNUs nye Helgasetr-bygning, finner vi fem andreårsstudenter inne på et av grupperommene. De jobber med en kasusoppgave: En pasient på 75 år er ikke lenger motivert til å bruke høreapparater, og familien har nærmest presset henne til audiograf. Hvordan kan de hjelpe henne?

Det diskuteres ivrig rundt PC-ene. Dette blir hverdagen når de om halvannet år er ferdig utdannet. Men de har allerede vært ute i praksis og kjenner problemstillingen.

Studentene, som er fra 22 til 26 år, kommer fra alle deler av landet. Gutta er i flertall i akkurat denne gruppa, men på hele audiografstudiet utgjør de bare rundt 30 prosent. Slik har kjønnsfordelingen vært i mange år.

Ørevoks er det mest naturlige i hele verden

Audiografutdanningen inneholder mye praksis. Ørevoks er noe studentene fort får et avslappet forhold til, kan de fortelle.

- Noen pasienter synes det er flaut å ha mye ørevoks eller å bli kikket i ørene. Men det er det siste de skal tenke på når de kommer til en audiograf. Ørevoks er det mest naturlige i hele verden. Vi er herdet på det området, ler studentene.

De vet hva slags virkelighet som møter dem når de kommer ut i jobb: For mange pasienter, for få audiografer og en stor eldrebølge. De håper å få jobb på sykehus, fordi de da får jobbe med pasienter i alle aldersgrupper. Her får de også mer tid til pasientene, tror de.

- Det frister ikke så mye å jobbe som audiograf hos private øre-nese-halsleger. Det virker stressende.

Drømmejobben er å kunne kombinere audiograf og audiopedagog

Tilbake på hørselssentralen er Karoline Johnsen Gulliksen travelt opptatt med sin pasient. I fjor hadde hun ti ukers praksis på Akershus universitetssykehus (Ahus). Det ga mersmak, og hun ønsker seg tilbake. Med familie i Lillestrøm vil hun helst hjem til Østlandet. Men først vil hun ha mer utdanning. Planen er å først ta et årsstudium i pedagogikk, deretter håper hun å komme inn på «kandidatstudium i audiologopædi» ved Syddanske Universitet i Odense.

- Drømmejobben er å kunne kombinere audiograf og audiopedagog. Da kan jeg følge opp barn og foreldre hele veien. Å bli ordentlig kjent med hverdagen deres har mye å si for hvordan jeg kan hjelpe, sier Karoline. Det siste året har hun sittet som leder av Helix, linjeforeningen for audiografstudentene ved NTNU. Å skape et godt sosialt miljø på studiet på tvers av trinn og andre studier er en viktig oppgave. Trivsel teller.

Hvilke råd har så morgendagens audiografer til myndigheter og politikere, slik at vi får nok audiografer i hørselsomsorgen? Karoline og Maja Kitty har en lang liste med forslag. For eksempel bør utdanningen utvides og tilbys flere steder enn bare i Trondheim. Nyutdannede audiografer bør få tilbud om nedskriving av studiegjeld eller stipend, slik at de er villige til å flytte på seg og blir værende i stillingene sine. Audiograflønningene må opp, slik at de står i forhold til ansvar og arbeidsbelastning. Og hvorfor ikke gi audiografene refusjonsrett, slik øre-nese-halslegene har?

Uansett hvor og hvordan det fremtidige arbeidslivet blir, er Karoline lite i tvil om at hun har valgt riktig retning. Praksisperiodene har gitt mye både faglig og personlig. Ved siden av studiet jobber hun som servicetekniker og vikar på en privat ØNH-klinikk i byen.

- Jeg har møtt så mange pasienter med hørselsvansker som har inspirert meg. Det mest givende er å se reaksjonen til en pasient som får på seg nye høreapparater enten for første gang eller etter seks år. Du kan se hvor mye skuldrene deres senkes. Noen gråter litt når de får tilbake lyder som de lenge har lengtet etter. Det er så fint!

Trenger 150 nye audiografer

Audiografutdanningen har fått nytt hjem