Lederen som ikke vil være sjef

– Dette er godt for tinnitusen, smiler han og peker på vannet som bruser. Han venter ved fossen utenfor den gamle kafeen ved Akerselva.

Det er høst, men solen skinner slik den gjorde i Trondheim på Hørselsforbundets landsmøte i juni. Der han ble valgt til forbundsleder.

 Bjørn-Tore Lunde er arbeiderklassegutten som aldri mistet elva av syne.

    – Jeg prøver å være på sjøen. Bare å ta en tur med båt. Det hjelper veldig på tinnitusen.

 Kom og lytt til lyset når det gryr av dag, sang Erik Bye. Og kanskje er lyset fossen eller sjøen. Eller lyden av bil.

     – Jeg kjørte hjemmefra klokka fem i morges, og da hørte jeg ikke på radioen engang. For lyden av dekk synes jeg er veldig fin.

Turen ved morgengry startet i Lyngdal, og ender i byen der han ble født. Han ble født på Aker sykehus i 1970 og bodde de første årene på Oslos østkant. Det var en annen tid.

    – Jeg er en enkel Oslo-gutt. De første årene bodde jeg på en bygård med utedo på Tøyen.

Senere flyttet han til Moss, der han gikk på barneskole. En stille gutt som ennå ikke var bitt av tillitsvalgt-syndromet. Men urettferdighet kunne han ikke fordra.

    – Jeg husker det var en lærer som røsket tak i håret på en i klassen som ikke ville til helsesøster for å ta sprøyte. Hun var så redd. Da sparket jeg læreren i leggen. Jeg måtte stå utenfor hos rektor i en uke, ler han.

    – Jeg var veldig stille, holdt meg litt for meg selv med et par kamerater. Men hvis jeg så urettferdighet ... da reagerte jeg.

 Jeg vil være den jeg er, om jeg er dum eller teit eller hva det er. Jeg sier uansett min mening

Reaksjonsmåten har han vokst av seg, men rettferdighetssansen er den samme.

    – Det har vært en lærdom. Før var jeg frustrert, og folk sa at jeg burde drive med politikk fordi jeg brydde meg så veldig. Etter noen år lærte jeg at jeg måtte prate saklig.

Men ikke for saklig. Det er noe han merker i Lyngdal kommunestyre, der han er valgt inn for Senterpartiet.

      – Der blir jeg fortalt at jeg må bli mer politisk korrekt. Det kommer aldri til å skje. Jeg vil være den jeg er, om jeg er dum eller teit eller hva det er. Jeg sier uansett min mening.

På videregående tok han maskin- og mekanikerlinje før han var i militæret. Men det var først under jus-studiene ved Universitetet i Oslo, at han forsto han hadde problemer med hørselen. Det startet på Blindern ved årtusenskiftet.

    – Den gangen visste jeg ikke at jeg hadde tinnitus. Visste ikke hva ordet var en gang. Jeg hadde piping i hodet og trodde det var helt normalt.

Et par år senere tok han tilfeldigvis en hørselstest. Han ble sur på audiografen som fortalte at han hadde dårlig hørsel.

    – Jeg hører ikke dårlig, sa jeg. Men det viste seg at jeg hadde kraftig nedsatt hørsel. Som sammen med tinnitus gjorde at hjernen jobbet overtid.

    – Audiografen skjønte ikke hvordan jeg hadde greid å leve sånn i de årene. Jeg vet ikke selv, heller, for jeg var ikke klar over det.

Han ble likevel tiltrukket av steder som døyvet lydene. Som sjøen eller elva. Uten at han visste hvorfor.

     – Ofte var jeg på sjøen og følte det var godt. Jeg som ikke fisker engang ...

I 2011 ble han medlem i Hørselsforbundet.

    – Da jeg endelig lærte hva dette var, meldte jeg meg inn. For det ga meg så mye tilbake, det med høreapparatene. 

Dessuten visste han hvor tung belastningen med hørselsvansker kan bli og sikter til tilfeller han husker fra Nav. Der jobbet han en gang med mennesker i krevende livssituasjoner.

      – Jeg er bekymret for hvor mange som har tatt livet av seg på grunn av hørsel. Det har jeg tenkt mye på. Jeg var veldig heldig. Jeg har lydmaskering på høreapparatene, så de tar motlyden. Nå er det null støy.

Han har apparat på begge ørene, som er mindre synlige enn ørepropper.

    – De er så små at du ikke ser dem. Jeg kan snakke i telefonen med dem også. En gang sto jeg ved krydderhylla på Kiwi i Lyngdal og pratet med kona på telefon. Jeg fant ikke krydderet vi skulle ha og ble mer og mer irritert, for det var jo hundrevis av dem. «Jeg finner ikke en dritt,» sa jeg. Så kommer en ansatt bort og tar meg på skulderen og lurer på om det går bra, ler han.

Det gikk bra den gangen, og det gjør det fortsatt. Han er familiefar, driver eget firma og er aktiv i lokalpolitikken. Og han er forbundsleder.

     – Ja, det er mye som skjer, da, sier han om livet sitt og smiler igjen.

«Lett for å komme i kontakt med folk,» sier en tidligere kollega om Lunde. Og «smilende».

     – Jeg sitter i hovedutvalget for helse og velferd, for Senterpartiet.

Der han satt i møte i kvelden før.

    – Mye av det du gjør tar en del tid ..?

    – Ja, det gjør det, men det går fint. Når du legger arbeid i det, blir det bra, vet du. Jeg liker det Erik Bye sa. At en politiker skal stå opp om morran og tjene folket. Det tenker jeg alltid på når jeg sitter med sentralstyrepapirer: Hvordan vil våre tillitsvalgte og medlemmer tenke om at jeg tar den avgjørelsen?

Andre ville kanskje også tenkt på hvordan man skal stå opp klokken fem om morgenen og kjøre i timevis etter en lang kveld i kommunestyret.

For Lunde gir det seg kanskje selv. Høstlyset fra de små vinduene i trehus-kafeen vi sitter i slår inn over bordet. Notatbok, penn og nettbrett ligger klare til å tjene et formål.

    – Jeg er veldig samfunnsengasjert og bryr meg om de som sliter, forteller han. Likevel er det noe som irriterer ham. Noe som hindrer engasjement og krever til tider unødvendig tålmodighet.

     – Det er synd at politikken er så byråkratisk. Jeg føler at vi bruker tid og ressurser på unødvendige ting ... utrede, utrede, utrede, det blir aldri ferdig.

Han mener Hørselsforbundet er mer effektivt enn politikken

     – Jeg er veldig glad for at slipper en utfordring her med «meningsløse» utredninger. Men det er likt politikken på mange måter. Med 69.000 medlemmer er vi en stor organisasjon. Derfor skulle man kanskje tro det var masse støy, sammenlignet med andre. Det er det ikke. Det er uro som i andre organisasjoner. Det er menneskelig, for det skal jo være demokratisk. Når vi fanger opp misnøye, er det som regel små ting som har fått vokse seg store, sier Lunde. Han mener det finnes et effektivt botemiddel:

    – Én ting har jeg lært. Hvis noen har noe å komme med, så konfronterer jeg dem ansikt til ansikt, og så snakker vi om det. Hvis noen misliker meg, så kan jeg bære det. Det er ikke alltid det jeg sier er riktig, og da er det godt at andre sier det. Fortell meg det, men si årsaken.

Jeg heter Bjørn-Tore og er ikke en større eller mindre person enn noen andre

Å «snakke sammen» er noe av det viktigste han vet. Ikke minst å si det du faktisk mener.

    – Vi må kommunisere på en mer åpen måte, vi må ikke være så redde for å uttrykke oss.

    – Jeg heter Bjørn-Tore og er ikke en større eller mindre person enn noen andre, men jeg skal være med å bidra til at vi får det bedre. Det viktigste for meg er organisasjonen, og når folk ber meg om noe, så kommer jeg. Jeg er heldig, for folk kommer også til meg. Men jeg liker også å lytte.

    – En tidligere kollega sa at du er lojal mot vedtak, selv når du er uenig i dem ..?

    – Ja, det er jeg veldig opptatt av. Vi kan diskutere så busta fyker, men når hammeren er slått og vedtaket er klart, da er det slutt. Men det finnes alltid muligheter. Som en gammel politiker sa til meg, et vedtak varer ikke lenger enn til neste vedtak, ler han.

En jobb varer ikke lenger enn til neste jobb, heller. I dag jobber han i anleggsbransjen, som daglig leder i eget firma. Han har gått fra yrke til yrke, og dét takker han en gammel professor for. Han lærte nemlig om mer enn jus og hørsel da han studerte.

      – Han sa at skal du utvikle deg som person, må du aldri sitte i samme jobben i mer enn seks-åtte år. Det har jeg brukt. Jeg har vært veldig glad i å være med og bygge opp ting. Men når jeg føler det er et stoppunkt, og jeg ikke har mer å bidra med, da går jeg videre.

Og han har rukket mer enn de fleste.

    – Jeg var i tungindustrien nede i Farsund med 137 ansatte, og jeg har kjørt turbuss. Det er veldig gøy, for du møter mye folk og sånn.

Han har også jobbet i Nav og en attføringsbedrift for mennesker som sliter med å komme i jobb. En gang med utviklingshemmede, noe han satte særlig pris på.

    – Det var en ærlig gjeng ... og så ærlig det du fikk tilbake. Var du lei deg, så var du lei deg, da kom du og gråt. Var du sint, så viste du med kroppen at du var sint. Jeg savner det hos mange mennesker i dag.

Lojaliteten til Hørselsforbundet tviler han derimot aldri på. Men da han stilte til valg som ny forbundsleder på landsmøtet, var han usikker.

     – Jeg hadde ikke tro på at det ville gå min vei. Jeg forskutterer ingenting. Det har jeg lært av politikken, at ting snur på et øyeblikk, sier han og knipser med fingrene.

    – Så jeg tok det veldig med ro. Men jeg hadde jo følelser og svetteperler før valgresultatet kom. At et så stort antall valgte meg, gjorde meg ydmyk og glad. Idet du vinner, føles det som en seier, men nå må jeg levere på det jeg har sagt. For dette er så viktig.

    – Hva er det viktigste?

     – At vi er enda mer klar i talen og jobber sammen. At medlemmer, tillitsvalgte og frivillige som jobber gratis der ute, blir hørt og sett og tatt på alvor. Og hvordan gjør vi det? Jo da må vi ut og vise oss.

    – Hva slags leder er du?

    –  Det viktigste er å se de ansatte på en måte så de har lyst til å stå opp om morgenen og gå på jobb. Alle dager er ikke like, så det er ikke alltid du har lyst til å stå på. Men du skal i hvert fall møte en leder som ivaretar deres interesse og trygghet. Det har jeg gode resultater på.

Men sjef vil han ikke kalles.

     – Jeg blir irritert hvis noen kaller meg det.

     – Lede, men ikke sjefe?

     – Det er det det handler om, å lede. 

Et av oppdragene hans er å øke den allerede store «familien». Men er det realistisk å nå målet om hundre tusen medlemmer i Hørselsforbundet?

     – Absolutt! Det høres mye ut, men nå som høreapparat er blitt stuerent og de unge til og med bruker det, er det mulig. Det er mye fokus på hørsel og tinnitus, og så har vi en generalsekretær som er veldig frempå når det gjelder å bygge organisasjon.

Det er heller ingen lek med tall, men handler om å påvirke myndighetene.

      – Vi får mye gjennomslag i politikken på grunn av at vi er så store.

Blant sakene han er mest opptatt av, er at flere skal være i jobb, og at høreapparatbrukere skal ha reserveapparater. Ellers blir det umulig å fungere i hverdagen når apparatene er til service eller reparasjon.

    – Dette er noe av det viktigste vi må kjempe for nå. Jeg har selv opplevd å sitte på jobb uten høreapparat, og det funker ikke greit, altså.

Vi reiser oss fra kafébordet og går ut til elva som han liker å høre på.

    – Det er både en svak og en sterk side å bry seg om andre. Jeg liker at folk skal ha det greit, men så kjemper jeg for det jeg tror på, og jeg kan henge meg opp i ting. Jeg kan ikke la det være før vi har fått ryddet opp.

    – Hvis du først bryr deg, så bryr du deg?

   – Ja. Jobb for meg er 24/7, for jeg elsker jobb.

 – Men hva gjør du for å koble av?

Han ser spørrende ut i lufta. For når han sier 24/7 så betyr det akkurat dét. Det er ikke så mange «andre» ting. Han skulle gjerne brukt mer tid på idrett, bøker og musikk. Men jobben er viktigere.

     – Altså, jeg kaller meg en arbeider. Jeg elsker å jobbe med alt fra politikk til frivillighet og andre ting. Og jeg styrer hverdagen slik at jeg ikke blir utbrent. Jeg hadde heller blitt utbrent hvis jeg ble sittende fast hjemme.

  Det er fristende å tenke at smilet også er en del av forklaringen. Og vannet, som ga ham lindring før han visste han trengte det. I likhet med Erik Bye, som alltid var forelsket i sjøen. Han skrev Vår beste dag til ukebladet Hjemmet for døves hundreårsdag. Første gang den ble fremført, var det av døve musikere. Den handlet om kjærlighet.

                Mangt skal vi møte, og mangt skal vi mestre. Dagen i dag den kan bli vår beste dag.

Forbundslederen elsker å komme hjem etter arbeidet, eller en av mange reiser. Der er kona, en datter på fjorten og en gutt på syv. Sønnen har hatt noen utfordringer som krevde ekstra innsats fra foreldrene. For Lunde er han blitt et bevis på verdien av menneskelig omsorg.

    – All den kjærligheten han har fått av henne er helt ufattelig. Kona mi er der hundre prosent. Det er herlig å komme hjem og se.

Men kjærligheten hennes stopper ved vegg-til-vegg-teppet i stua, som Lunde derimot setter stor pris på.

     – Hun hater det, men det demper lydene.

Som sjøen, bildekkene og fossen her et sted ved Akerselva.