KRONIKK: Vi skal også være med!

Sindre Falk, syns- og hørselshemmet, programleder for «Hør på meg!»

Syns du det er greit at 100.000 som ønsker det, ikke får jobbe?

Som andre funksjonshemmede møter hørselshemmede på barrierer og hindringer i samfunnet, og det frarøver landet og arbeidslivet vårt gode hoder og villige hender. Det koster også staten mye penger, for det er sabla dyrt å ha folk på trygd.

En fersk rapport fra Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) om hørselshemmedes diskrimineringsvern, viser at denne mangfoldige gruppen diskrimineres fra vugge til grav. Problemet er ikke mangel på mulige tilretteleggingstiltak eller rettigheter, men at rettighetene ikke er konsekvent sikret og respektert. Det er tilfeldig, stykkevis og delt.

Den profilerte hørselshemmede journalisten og forfatteren Frank Rossavik snakker om å være yrkesaktiv og hørselshemmet i siste episode av HLFs podcast «Hør på meg». Han påpeker at man faktisk ikke kan dra på en pressekonferanse eller et kulturarrangement og forvente at det finnes teleslynge eller andre tekniske hjelpemidler som gjør det mulig å høre og delta.

Det er én million mennesker med nedsatt hørsel eller andre hørselsrelaterte utfordringer, som tinnitus, i Norge. Mange av oss sliter med å få den tilretteleggingen vi trenger på skole, på jobb og på andre områder i livet. Alt for mange er helt eller delvis ekskludert fra både yrkesliv, sosiale arenaer og kulturtilbud, eller får ikke den grunnutdannelsen vi skal ha. Det til tross for at det ofte er enkle tilretteleggingstiltak som trengs for å inkludere. 

Mangel på kunnskap om hørsel og tilrettelegging, samt et uoversiktlig og fragmentert lov- og regelverk, gjør det vanskelig både for hørselshemmede selv og arbeidsgivere å orientere seg. Hva har man egentlig krav på og hvordan går man frem når rettighetene ikke blir ivaretatt? Hva hjelper det med Diskrimineringsnemda eller saksøking av skoleeier eller arbeidsgiver, når skaden allerede har skjedd?

Fordommer spiller også en rolle, selv i vår opplyste tid. Den hørselshemmede barnevernsarbeideren Kristi Vidvei forteller i en annen episode av «Hør på meg!» om hvordan en tidligere leder i barnevernet mente at hun ikke burde jobbe med mennesker siden hun hadde nedsatt hørsel. Kristi ga ikke opp og søkte jobber og var ærlig om sine utfordringer og muligheter. Til slutt fikk hun napp. I dag får hun jobbe med mennesker og gjøre det hun er utdannet til. Det går faktisk helt fint.

Historier som de til Rossavik og Vidvei, sammen med utallige andre hørt privat eller sett i mediesaker som TV2-saken om døve Anette Årnes som har søkt 55 jobber, tegner et tydelig bilde og viser at HLFs diskrimineringsrapport står på et solid fundament av fakta.

Vi med nedsatt hørsel eller andre funksjonsutfordringer må tørre og kreve plass. Vi må rekke opp hånda! Men vi trenger også at et forståelig og konsekvent lovverk med tydelige forskrifter, universell utforming av bygg og sterke incentiver fra myndighetene som får flere i jobb istedenfor på trygd. Det nytter ikke med målsetninger som at fem prosent av statlige ansatte skal være funksjonshemmede, om det ikke er konkrete planer og strategier på plass for å oppnå dette.

Vi hørselshemmede er mennesker vi også, selv om vi av og til misforstår hva du sier. Vi har den samme retten til å leve gode, innholdsrike og meningsfulle liv som alle andre. I tiår har vi hørt på festtaler om mangfold og inkludering. Men de følges aldri opp av faktiske, praktiske tiltak som virker og reell gjennomføringsvilje fra politikerne.

Ta oss med da!