- Jeg hører ikke en dritt! Året er 2003, og det er i starten av august. Inne på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus ligger Kenneth Wangen innpakket i bandasjer. Få dager tidligere har prest og foreldre stått ved senga etter at en aggressiv sykehusbakterie har angrepet lungene og nedsatt blodsirkulasjon har farget bena blå. 

Nå har pasienten lurt døden enda en gang. Idet respiratorslangen i halsen fjernes, og han klarer å snakke, er dette det første Kenneth sier - at han ikke hører en dritt. 

 

Jeg bestemte meg tidlig for at ulykken ikke skulle få prege meg 


- Det eneste jeg hørte var høy helikopterlyd. Jeg var så forvirret at jeg trodde jeg lå ombord i et helikopter på vei til sykehus. «Nå må jeg vente til vi har landet, så jeg kan høre hva folk sier», tenkte jeg. Kanskje like greit at jeg den gangen ikke visste at helikopterlyden kom til å vare i seks måneder, sier han.

Store brannskader på kroppen

Med kaffekoppen i en brannskadet neve deler han et av svært få klare minner fra tiden etter koma. Det er snart 18 år siden han under slokking av en eksplosiv brann falt ned en trapp og forvillet seg inn i flammene bak feil dør. Han fikk brannskader på 75 prosent av kroppen og var ute fra arbeidslivet i tre år. Operasjoner, opptrening, trang familieøkonomi, kraftig tinnitus og frustrasjoner oppsummerer denne perioden.

Bilde av Kenneth i koma i sykesengen
LURTE DØDEN. Etter fire uker i koma feirer sykepleierne på Haukeland sykehus at Wangen er frakoblet respiratoren og er «våken» på sin egen 31-årsdag. Selv husker han ingenting av denne dagen. Foto. Privat

Tinnitusen ble bedre

Om det var medisinene, infeksjonene eller sirkulasjonsproblemer i øreregionen som resulterte i nedsatt hørsel, er uklart.  

- Før ulykken hadde jeg strøken hørsel og passerte hørselstestene uten problemer. I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg ikke fikk tilbud om behandling i trykktank for hørselen på Haukeland, som fantes allerede den gangen. Kunne det reddet mer av hørselen min? 


Han har valgt å ikke dvele for mye ved slike spørsmål. Det er en trøst at tinnitusplagene gradvis ga seg etter fire-fem år. 

- Jeg er heldig som har levd med ekstremt høye lyder som har avtatt etter hvert. I dag har jeg en sånn tynn pipelyd, som jeg egentlig bare hører når jeg tenker på den. Ellers har jeg normal bass, men litt diskanttap.

ENGASJERT. Kenneth Wangen er opptatt av å forebygge skader og helseproblemer i egen bransje. Forebygging av hørselsskader har vært lite prioritert, mener han.
ENGASJERT. Kenneth Wangen er opptatt av å forebygge skader og helseproblemer i egen bransje. Forebygging av hørselsskader blant brannmenn har ikke vært prioritert.

Ringte Europa rundt

Wangens to høreapparater er umulig å få øye på, og det har ingenting med eventuell forfengelighet å gjøre. 

- Jeg kan ikke ha bak øret-apparater når brannhjelmen skal av og på, og det er disse som har vist seg å fungere. Jeg har prøvd mange typer, og har vært inn og ut hos audiografer og fått opptil 15-20 justeringer. 

Et par år etter at han endelig fant apparatet som fungerte best i støy, i kombinasjon med sambandsutstyr, gikk modellen ut av produksjon. I desperasjon ringte han Europa rundt for å sikre seg de siste apparatene. 

- Jeg har betalt dem selv og har ordnet med reservedeler. Inne på verkstedet til Sonova i Oslo er det en skuff som det står «Kenneth» på. Det er en historie i seg selv, og jeg har fått utrolig god hjelp og service.

Stolt viser han frem sin dyrebare «smykkesamling». De fem høreapparatene ligger nederst i skapet på soverommet, der han vet det er minst risiko for brann. 

FIKK MEDHOLD. Kenneth Wangens kamp for å få reserveapparater på jobb endte til slutt i Trygderetten. Her fikk han medhold.
FIKK MEDHOLD. Kenneth Wangens kamp for å få reserveapparater på jobb endte til slutt i Trygderetten. Her fikk han medhold.

Tilbake etter tre år

At Wangen i det hele tatt har klart å komme seg tilbake i brannklærne, føler han ikke han kan takke myndighetene for. Kampene med Nav og et stivbeint og uklart regelverk har vært mange og lange. Da Nav nektet å innvilge reserveapparater på jobb for noen år siden, måtte han ta saken videre til Trygderetten. Med sin egen fagforening i ryggen fikk han medhold.

«Du vet det hadde vært lettere for deg å bli ufør enn å kjempe for jobben», har folk sagt rett ut. 

Foreslo jobb i barnehage

Da han skulle over i aktiv sykemelding etter ulykken, var Navs veileder skeptisk. 
- Hun mente jeg ikke var i stand til å jobbe som brannmann igjen, og foreslo jobb i barnehage.  Heldigvis slo daværende brannsjef i bordet under møtet: «Nei, Kenneth skal være her og bli gammel hos oss». 

Ett år senere hadde jeg faktisk klart å trene meg opp slik at jeg ble medisinsk godkjent som røykdykker igjen. Jeg har hele tiden hatt god oppbakking fra sjefer og kolleger.
- Kenneth gir seg ikke når han først har bestemt seg for noe. Han er iherdig og flink i jobben og har mye engasjement og pågangsmot, sier hans mangeårige kollega Ola Snortheim, som har jobbet med Wangen siden 1997.

Kenneth trener med en vektmanual i et treningsrom.
FIRE DAGER I UKA. Kenneth Wangen er 48 år og har aldri trent så mye som nå. Han trener ikke for å bli stor og sterk, men fordi han føler seg bedre rustet mentalt og fysisk når han er i god form. Etter ulykken var han så svak at han måtte lære å gå igjen.

Kjempet for godkjenning

Pågangsmotet har Wangen hatt god bruk for i prosessen for å beholde godkjenningen som røykdykker. Blant fagfolk har det vært stor uenighet om røykdykkere med nedsatt hørsel og om selve testemetodene. 

Hørselstestingen ble i mange år utført som hvisketester, der man må gjenta det legen hvisker på fire meters avstand. Da en kvinnelig lege med lys stemme testet Wangen i 2017, klarte han ikke testen. Etter ny hvisketest med mannlig lege og egen kartlegging av hørselen under røykdykkeøvelse som hans egen sjef arrangerte, fikk han fornyet godkjenning. 

- Dette viser hvor lite egnet testene er i en jobb som min. Også audiometri, som benyttes i dag, kan slå tilfeldig ut på resultatene hvis du har en dårlig dag. Sånne som meg må testes både med og uten høreapparater, påpeker Wangen. 

Hans neste runde med bedriftslegen om røykdykkegodkjenning gjaldt nettopp høreapparatene.

«Du kan ikke være røykdykker som høreapparatbruker. Apparatene dine tåler ikke varmebelastningen under en brann og kan smelte», sa bedriftslegen. 
«Hvis de smelter inni ørene mine, må det være over 100 varmegrader rundt meg. Da er jeg død», argumenterte Wangen. 
Han fikk fornyet godkjenningen, men mener dette belyser hvor lite kompetanse som fins om hørsel og høreapparater i godkjenningssystemet.

Støtte og samhold

- Hvordan har du orket alle disse kampene for å få fortsette i jobb?

- Jeg bestemte meg tidlig for at ulykken ikke skulle få prege meg, og at jeg skulle tilbake. Men det har hendt jeg har spurt meg selv om det er verdt det. Samtidig har all motstand vekket viljestyrken min. Jeg har jo selve drømmejobben, der jeg får være med å bidra og bety noe i samfunnet. Kollegene mine er også blitt nære venner. De er som en ekstra familie, sier tobarnsfaren.

Han snakker om det spesielle samholdet som oppstår når man i det ene øyeblikket spiser julemiddag med kolleger på vakt, for deretter å stå midt i et flammehav eller på et uoversiktlig ulykkessted for å redde liv.  

Håpet mitt er å kunne gjøre nytte for meg så lenge som mulig til jeg blir pensjonist

- Det er viktig for meg å understreke at vi brannfolk må ha en viss hørsel for å gjøre en god jobb. Min dårlige hørsel skal ikke være årsak til dårlige avgjørelser, så jeg kommer ikke til å klamre meg til jobben. Dette er en balansegang som ikke er helt lett. Men håpet mitt er å kunne gjøre nytte for meg så lenge som mulig til jeg blir pensjonist. Jeg kan godt ha andre stillinger i brannvesenet. 

BESTEKOMPIS. Vorsteren Vips er alltid en god kamerat å komme hjem til etter tøffe brannvakter.
BESTEKOMPIS. Vorsteren Vips er alltid en god kamerat å komme hjem til etter tøffe brannvakter.

Startet forening

Wangens engasjement handler ikke bare om «meg og mitt». Etter ulykken var han med å starte Norsk forening for brannskadde, der han har vært leder i flere år. Han har også brukt tid på frivillighetsarbeid overfor brannskadde barn, og er ellers svært opptatt av arbeidsmiljø og sikkerhet i egen bransje. Støy og hørselsskader er viktige stikkord.

I den grad Kenneth Wangen er redd for noe, så handler det om hørsel. 
- Jeg er redd for høye lyder. Den jeg har igjen av hørsel skal ikke bli skadet. Både på jobb og privat bruker jeg hørselvern så mye jeg kan. 

Kenneth sitter i brannbilen
UTRYKNING. Når alarmen går, er god kommunikasjon og samhandling underveis viktig. Inne i bilhuset snakker Wangen med både egne kolleger og ansatte i politi og ambulanse. Det krever godt sambandsutstyr, ro, erfaring og gode høreapparater.

Utfordrende lydmiljø

Gode høreapparater og ekstra støyisolering i bilhuset gjør at det går bra

Han inviterer Din Hørsel med på en liten omvisning på brannstasjonen i Lørenskog, der nyvaskede gule, monsterstore utrykningskjøretøy står på rekke og rad, klare til innsats.
Når alarmen går med Wangen bak rattet, har også hørselen en tøff jobb. Kommunikasjonen foregår på tre radiosamband mellom brann, politi og helse, og han skal gi og motta beskjeder og snakke med to røykdykkere i baksetet, mens sirenene uler og kompressorer til vannslanger og annet utstyr går.  

- Gode høreapparater og ekstra støyisolering i bilhuset gjør at det går bra. Men det er ingen tvil om at dette er en støyutsatt jobb. 
En kartlegging for noen år siden viste at én av fem brannfolk i Oslo har støyrelaterte hørselsskader.
- Situasjonen er ikke bedre ellers i brannvesenet, sier Wangen, som mener det er på høy tid at hørsel får økt oppmerksomhet i HMS-sammenheng (helse, miljø og sikkerhet). 

Han viser frem en svart vest med sambandsutstyr, der en tynn ledning leder til ørepropper med aktiv støydemping og lydforsterking. 
- Utstyret har eksistert siden slutten av 1990-tallet, men er ikke blitt prioritert i brannvesenet. Alle hos oss fikk sånne vester i fjor, sier mannen som tok initiativet til investeringen. 

MENINGSFULL JOBB. Innsatsleder Kenneth Wangen er ikke i tvil: Å jobbe som brannmann er verdens beste jobb.
MENINGSFULL JOBB. Innsatsleder Kenneth Wangen er ikke i tvil: Å jobbe som brannmann er verdens beste jobb.

Innsatsleder i Gjerdrum

Utstyret kom godt med under det som ble Norges største rednings - og leteaksjon i moderne tid, kvikkleireskredet i Ask i Gjerdrum 30. desember i fjor. Innsatsleder Wangen og hans team var blant de avgjørende ressursene i et maskineri på mellom 1100 og 1200 redningsarbeidere fra ulike nødetater.

- Jeg kjente på ansvaret og var redd for å miste noen av mine folk under veldig krevende forhold. Kvikkleire er like flytende som yoghurt, men du kommer deg ikke opp om du synker. Under letingen flyttet vi en hel femmannsbolig for hånd. Hele Romerike og omegn ble tømt for motorsager, motorsagkjeder og olje. Alle bidro. Det var helt rått å oppleve et sånt massivt engasjement og frivillighet.

Jeg sitter igjen med så mange rørende historier om samarbeid og laginnsats

Sterke inntrykk

Han forteller om nystekte boller fra privathjem i Asker, om 150 hamburgere som plutselig bare dukket opp til vaktene på raskanten, og om kampen mot kuldegrader og klokka. Og så var det disse deltidsbrannfolkene fra Hurdal, da, som bare var der med akkurat det spesialutstyret som Wangens tropp trengte når det gjaldt som mest nede i gropa. Det er nå han blir blank i øynene. 

- Det var overveldende. Jeg sitter igjen med så mange rørende historier om samarbeid og laginnsats. For et samarbeid mellom brann, politi, helse, heimevern og de svenske ekspertene! 

Selv hadde han jobbet som innsatsleder i kun et halvår, da han to døgn etter katastrofen gikk på vakt for å koordinere sine folk i letearbeidet. I en uke var adrenalinnivået så høyt at han knapt husker å ha vært hjemom i sin egen seng for å få et par timers søvn. Alt handlet om å finne de 12 savnede.

Føler seg ikke som en helt

Alle journalistene ville snakke med ham. «Dette er historiene til menneskene som ble helter over natten». Slik startet NRK Dagsrevyen en av sine TV-reportasjer om den nasjonale katastrofen. Kenneth Wangen var én av hovedpersonene. 

- Det føltes litt urettferdig og ukomfortabelt å bli trukket frem som helt. Det er så mange andre som jeg mener har gjort en større innsats enn meg. Ikke minst de første mannskapene på stedet, som reddet og evakuerte med fare for eget liv. Årsaken til at det etter forholdene gikk bra i Gjerdrum skyldes til tider ekstrem innsats fra mange mennesker, understreker Wangen før han legger til:
- Etter litt refleksjon er jeg selvsagt stolt, men mest over å ha fått lov til å bidra med så mange modige og dyktige kolleger.