Jan kjemper din sak

- Stopp! Du kommer ikke forbi. Her er veien stengt! Som en liten politimann står seks år gamle Jan på bygdeveien i Balsfjord med skøyerfjes og strake armer, når ei dame kommer syklende denne kalde vårdagen.

- Da sykler jeg på deg, sier dama uten å stoppe. Idet sykkelhjulet treffer, faller Jan bakover og bakhodet smeller i det frosne underlaget. Mens hun sykler videre, løper han hjem, omtåket og redd for voksenkjeft. Flere timer senere, når foreldrene er ferdige med fjøsstellet, finner de guttungen sovende under dyna. Han er vanskelig å få kontakt med. Utpå kvelden kommer den angrende syklisten til gårds og forteller hva som egentlig har skjedd.

- Jeg tror problemene med hørselen min startet med det fallet, og at jeg er født med normal hørsel. Men helt sikker kan jeg ikke være, sier Jan Joakimsen mer enn 60 år senere. Det som er sikkert, er at distriktslegen sendte ham til sykehus. Der fikk han påvist en skade på hørselen, som legene trodde kunne stamme fra hodeskaden. Det er også et faktum at hørselsproblemene hans økte med årene og at de i voksen alder ble så inngripende at han at like gjerne kunne ligget på kirkegården i dag.

Din Hørsel intervjuer Jan hjemme på Mosserød i Sandefjord, der han serverer kaffe på et flunkende nytt kjøkken. Eneboligen fra 1960-tallet er totalrenovert i løpet av et tretten år langt samboerskap. Ingunn tegner og innreder med interiørteft og kjærlighet for gjenbruk, mens Jan er håndverker med stor H. Her er utestue, platting med grillplass, ferdig innredet kjeller, nye vinduer og dører og en kjeller full av verktøy. Jan kan med rette gå rundt med t-skjorta han har fått av barnebarna: «Hvis bestefar ikke kan fikse det, kan ingen».

Hvis vi går et par tiår tilbake i Hørselshemmedes Landsforbunds historie støter vi på navnet Jan Joakimsen over alt. Han har blant annet vært lokallagsleder i Tromsø, styremedlem i HLF Troms, styremedlem og nestleder i HLFs sentralstyre og har representert HLF i NHS (Nordisk Hørselsskadedes Samarbeidskomite). Nå leder han HLFs CI-utvalg for personer med CI (cochleaimplantat), er styremedlem for HLF Rehabilitering og er nyvalgt leder for HLF Vestfold.

I tillegg har han i flere år vært en viktig stemme inn i Nav. Han har bidratt i to utredninger av etatens tolketjeneste, er representant for HLF og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) i brukerutvalget til Nav Hjelpemiddel og tilrettelegging, er med i Nav Koordinerende team på tolk, samt medlem av samarbeidsutvalg for Nav Bildetolk. Ironisk nok har Jan vært i krig med nettopp Nav. Mer om det senere.

Da Jan fikk sitt første høreapparat på barneskolen var det en traumatisk lydopplevelse som ga ham fysisk vondt i øret. Eller som han selv forklarer lydopplevelsen: Et sabla rabalder. Han fikk ingen opplæring eller oppfølging, så apparatet ble fort lagt vekk. Redningen ble en plass fremst i klassen, slik at han kunne lese på munnen. Dette ble han superekspert på, noe som gjorde ham populær blant jentene den tida håret var langt og barten grodde.

- De syntes jeg var kjempegod til å lytte. Jeg satt jo der og konsentrerte meg om absolutt alt de sa, med blikket på leppene deres, ler Jan med sin karakteristiske kremtelatter. Skøyerfjeset og galgenhumoren er aldri langt unna, og du hører godt at Jan Joakimsen er i nærheten, for å si det sånn.

Jeg slet i sosiale sammenhenger på grunn av hørselen, men det ville jeg ikke innrømme den gangen

Han bestemte seg tidlig for å velge et praktisk yrke for å komme raskt ut i arbeid. Valget falt på skipselektronikk, og i noen år reparerte Jan navigasjonsutstyr og sambandsutstyr for fiskebåter som drev loddefiske i Finnmark. Etter hvert flyttet han til Tromsø, fikk kjæreste og begynte å jobbe i et firma som drev med internkommunikasjon og brannvarsling. Hele tiden var det munnavlesning som var Jans eneste hørselshjelpemiddel.

- Jeg slet i sosiale sammenhenger på grunn av hørselen, men det ville jeg ikke innrømme den gangen. I mange år oppfattet jeg meg selv som normalhørende.

Da han i 1982 ble pappa til lille Barbro, fikk han seg en vekker. Når han var alene med henne, hørte han ikke at hun gråt i naborommet.

- Dette skjedde gjentatte ganger, og da skjønte jeg at jeg måtte til lege for å få høreapparat. Jeg fikk apparater, men klarte bare å bruke det ene.

I etterklokskapens lys ser han at han burde gjort mer for å få hjelp. Men hørsel var ikke noe han ville ha fokus rundt. Ikke kjente han andre som hadde høreapparat heller. I hvert fall ingen på 29 år.

I slutten av 40-årene kom de første tegnene på slitasje på grunn av hørsel. Nakken var vond og stiv, skuldre og rygg verket, og han følte seg dønn sliten. Etter flere sykemeldinger oppsøkte Jan bedriftslege i håp om hjelp. Fortsatt husker han legens knappe svar:

- Dette med hørsel er det ikke noe å gjøre med. Stå på så lenge du kan i jobb!

Jan gjorde som legen sa noen år til. På jobb gikk han med en evig frykt for å høre feil og gjøre feil. Han følte seg heller ikke som en ressurs på hjemmebane, og ble etter en del år skilt.

- Den store nedturen startet på slutten av 1990-tallet. Da var jeg helt på bunnen psykisk og fysisk, og jeg så til slutt ingen løsning på noe. Flere ganger hadde jeg lyst til å bare hoppe fra Tromsøbrua. Et par ganger sto jeg der og så ned i sjøen, men jeg lot det bli med tanken. Andre får avgjøre om jeg var feig eller fornuftig.

Jan ble anbefalt psykolog, noe han prøvde to ganger. Begge ganger ble han bedt om å legge seg på en benk, mens psykologen satt bak.

- Selvsagt hørte jeg ingen ting av det psykologen sa, når jeg ikke kunne lese på munnen. Jeg prøvde å forklare dette, men det var slik det skulle foregå. Da reiste jeg meg og gikk i sinne.

Jeg begynte å se en mulighet for at jeg kunne leve videre med min dårlige hørsel

Sint har han også vært i andre møter der han ikke har blitt hørt eller forstått av systemets hjelpere.

- Jeg ble nærmest gitt opp av Nav en periode. Men det var én ansatt fra det tidligere arbeidskontoret som forsto litt mer om hørsel enn de andre. Han inviterte meg til et møte og snakket om rehabilitering og et sted som het Briskeby. Her drev de med et prosjekt for yrkesaktive. Slik kom jeg i kontakt med HLF for første gang.

- Og, understreker Jan, nå med merkbar tykk stemme.

- Jeg kan med sikkerhet si at dette prosjektet, som het Rezonare, berget livet mitt. Jeg begynte å se en mulighet for at jeg kunne leve videre med min dårlige hørsel. At det var håp.

For første gang i livet traff han yrkesaktive høreapparatbrukere på sin egen alder. Skjebnefellesskap og gode samtaler ble god akuttmedisin, og han fikk informasjon om hjelpemidler og tilrettelegging.

Det var på Briskeby, som i dag heter HLF Rehabilitering, at Jan fikk se skrivetolking for første gang. Mens han i alle år hadde nistirret på munnen til alle han snakket med for å se hva hva de sa, kunne han plutselig senke skuldrene og lese det som ble sagt på en skjerm etter hvert som tolkene skrev.

- Skrivetolking var det beste tipset jeg fikk med meg fra kurset. Etter hvert som hørselen min har blitt dårligere, har skrivetolkene hatt enorm betydning. Dessverre er det for få skrivetolker hos Nav, så i likhet med mange andre får jeg en del avslag.

Han bestiller likevel skrivetolk til alle møter han deltar på. Jan hyrer også tolk til viktige begivenheter, som for eksempel sin egen 50-årsdag. Da satt skrivetolkene der med skjerm og tastatur blant gjester og ballonger. Jan bestiller også skrivetolk til ulike kulturarrangementer, til glede for seg selv og andre hørselshemmede. For eksempel samboeren som også har CI og som han traff på kurs mellom første og andre CI-operasjon.

Det er trist med hørselshemmede som ikke har rukket å bli digitale

Jan er genuint opptatt av teknologiske muligheter innen hjelpemiddelfeltet, universell utforming og tilgjengelighet, og vil så gjerne spre kompetanse. Før det er for sent.

- Det er trist med hørselshemmede som ikke har rukket å bli digitale. Blant eldre ektepar er ofte den ene ansvarlig for kommunikasjon, og hvis denne ektefellen dør først, blir den andre helt hjelpeløs. Derfor er det så viktig at de tar i bruk ny teknologi. Det handler om trygghet og selvstendighet.

Jan inviterer ned til kjellerkontoret, der han har flere PC-skjermer og høyttalere. Han vil vise hvordan man kan bestille skrivetolk hos bildetolktjenesten i Nav på Ipad og smarttelefon. Etter å ha ringt et sentralt nummer, dukker skrivetolken opp fra et tolkestudio og begynner å tekste samtalen vår. Slik kan alle som er registrerte tolkebrukere få hjelp, for eksempel hvis de har legetime eller et møte der det er vanskelig å få med seg viktig informasjon.

Jan er en som gjerne vil hjelpe andre medmennesker. Det merker også hun som han deler adresse med. Ingunn blir bedt om å nevne tre gode egenskaper.

«Jan er omsorgsfull og passer på alle rundt seg. Han er handy og liker å pusle med ting både ute og inne, og får ting gjort. Det skal se pent og ordentlig ut "utfor veggan". Humor er også en god egenskap. Det er mye tull og tøys, noen ganger i meste laget», skriver hun med tullesmiletegn.

I meste laget, kan man i hvert fall ikke si om Jan, rent fysisk. Det har bokstavelig talt blitt mindre av 67-åringen de siste to årene. Det startet med en årlig helsesjekk og beskjeden om høyt kolesterol. Valget sto mellom piller og endring av livsstil. Jan kuttet ned på mettet fett og rødt kjøtt, i kjøleskapet står nå lettprodukter, og han ble mye mer fysisk aktiv. Han går både fort og langt.

-I går gikk jeg 11 kilometer. Dagen før ble det 15 kilometer. Marsjfarten er på nesten seks kilometer i timen.

Han viser frem mobilappen «Heia, heia» som måler det mest.

Mange som går lange turer hører på musikk eller podkaster underveis. Men ikke Jan.

- Etter at jeg fikk CI har jeg fått tilbake lyder som jeg i mange år gikk glipp av. Nå nyter jeg lyden av egne skritt, vind i trærne, fugler og alt det som verden byr på av lyder.

Han tar oss med til et av sine turområder i Sandefjord. I skipsreder Anders Jahres parkområde med en nølende vårsol mellom trærne reflekterer han over hva HLF har betydd for livet hans.

- Hørselen min avsluttet nesten livet mitt. At jeg for 20 år siden klarte å reise meg, ta fatt i egen hverdag og se muligheter i stedet for begrensninger, kan jeg takke HLF for. Å jobbe for hørselssaken har gitt meg tryggheten og selvtilliten tilbake. Jeg har fått mulighet til å vokse og utvikle meg som person, og dette har åpnet dører som jeg aldri hadde trodd jeg skulle gå gjennom. Det betyr selvsagt mye med hyggelige tilbakemeldinger fra medlemmer og folk som sliter med hørselsutfordringer.

- Men hva er du mest stolt av?

- Hm, det er jo mange ting. Både familien, at ungene mine har klart seg bra og at jeg for eksempel har fått være med i arbeidet med å få nødtjenestens nød-SMS for hørselshemmede på plass. Den saken har vært spesielt viktig for meg.

- Men hvis jeg skal være litt personlig, så er jeg mest stolt av at jeg klarte å komme meg videre etter tøffe perioder på grunn av hørselen.