Er jeg god nok?

Schlüter er faglig leder ved Akerselvaspsykologene i Oslo og har over 20 års erfaring med behandling av voksne. I terapirommet er identitet et av de store spørsmålene. Enkelt sagt inneholder dette litt ulne begrepet flere viktige områder: Synet på oss selv, synet på andre, følelsesbevissthet, selvfølelse og refleksjonsevne.

- Med et sunt selvbilde har vi et positivt og nyansert syn på oss selv. «Jeg er stort sett en ok person». Lavt selvbilde er derimot preget av en forestilling om at vi er mindre verd, mindre attraktive eller mindre heldige enn andre. I motsatt ende har vi det overdrevne og høye selvbildet, som gjør at man ser ned på andre mennesker med forakt, forklarer Schlüter.

Selvfølelsen er også viktig for identiteten, og den handler om hvorvidt vi har det bra med oss selv.

- Føler du deg verdifull og lar du deg glede av mange ting som gjør livet verdt å leve? Eller føler du deg utilstrekkelig og med få områder i livet som gjør deg tilfreds? Hvis det siste er tilfelle, har du en sårbar selvfølelse. Måten vi retter opp «rift» på selvfølelsen har også betydning.

- Hvordan få en solid og trygg identitet, der alle elementer blir godt limt sammen?

- Det hjelper å ha foreldre eller andre som er trygge og som signaliserer at de har tro på deg. At vi hverken blir undervurdert eller overvurdert, er et godt utgangspunkt. Dette handler dypest sett om å bli trygg, om å få et realistisk syn på oss selv og om å ha relasjonskompetanse. I starten er foreldrene viktige, mens venner blir viktigst i tenårene, før vi som voksne må forvalte disse delene selv. Rollene vi fyller i samfunnet og kvaliteten på relasjonene våre er avgjørende for hvordan vi henger sammen.

Schlüter har sett at tap og sorg kan gå på identiteten løs, enten det er tap av jobb, arbeidsmuligheter, helse, partner eller fysiske forhold.

- Det er ikke vanskelig å forestille seg at det å for eksempel miste hørselen er tøft. Likevel er det slik at alle mennesker opplever tap eller begrensninger i løpet av livet. Å forsone seg med tap er en krevende prosess, som krever tid og en gradvis reorientering. For noen gir det trygghet å vite at de har mestret livet og vanskelige overganger tidligere. For andre er tap en ny og overveldende opplevelse. Da kan svaret ligge i å søke felleskap med andre i samme situasjon.

Det er lov å si ifra og reagere på urettferdighet eller at andre mennesker ikke tar hensyn

Blant de feltene Schlüter har interessert seg særlig for er offerrollen. Den er relevant når vi snakker om identitet.

- For noen vil det å være offer bli en del av hvem de er, og da vil mye gå inn i den «trakten». Vi kan skyve tapet, lidelsen eller diagnosen foran oss og ende med å bli nokså passivisert. Det er ikke noe galt i å synes synd på seg selv når man har det vondt, eller å være innom offerrollen, men den er ikke noe blivende sted. Vi kommer oss ikke videre, når skjebnen eller andres folks dårlige intensjoner blir årsaken til vår lidelse. Da har vi satt oss selv i sjakk matt, som er det motsatte av å bearbeide smerte og sorg.  

- Men mange hørselshemmede opplever og har opplevd å bli krenket eller diskriminert, så hva er galt med å reagere?

- Det er lov å si ifra og reagere på urettferdighet eller at andre mennesker ikke tar hensyn. Men mye handler om hvordan man oppfatter situasjonen, og hvordan man ordlegger seg. Det er forskjell på å si: «Det er typisk for denne arbeidsplassen at ingen tar hensyn til meg som hører dårlig», kontra det å si: «Jeg vil også gjerne høre det som blir sagt. Kan dere snakke høyere eller la meg sitte foran?»

Det siste bidrar til å løse problemet og er en mer sunn og smidig måte å reagere på. Er du vitne til at andre løser slike situasjoner på en god og kanskje til og med humoristisk måte, så adopter gjerne deres metode og stjel formuleringene deres.

- Kan man være i offerrollen uten å være klar over dette selv?

- Ja, det er ikke uvanlig, og det kan gi seg utslag på mange måter. Klaging, bebreidelser, selvmedlidenhet, bitterhet, misunnelse eller en generell oppfatning av at alle andre er bedre stilt, kan være uttrykk for en underliggende offerrolletenking. Ofte oppfatter omgivelsene dette raskere enn personen selv. Dessverre kan offerrollen slite på forholdet til andre mennesker. De kan føle de ikke er frie til å være seg selv, at de må gi spesialbehandling, fordi offeret har «rettigheter», eller at deres eneste rolle er å være tilhører og støttespiller. En slik ubalanse i forholdet er ikke bra for noen.

Schlüter er klar over at det å være hørselshemmet kan være skambelagt, og at denne følelsen kan true identiteten.

- Tap av en funksjon, enten den er medfødt eller ikke, kan gi en følelse av å være ødelagt, defekt eller at man ikke stiller i samme liga som andre mennesker. Her må man likevel prøve å isolere saken til det den dreier seg om.

- Å ha nedsatt hørsel er ingen personlighetsbeskrivelse av hvem du er. Du tilhører gruppen hørselshemmet, men har ikke fått din verdighet krenket av den grunn. Meldingen ut til verden bør være noe i retning av: «Jeg er en bra person, men jeg hører innmari dårlig. Si hva du vil til meg, men snakk tydelig, slik at jeg får med meg det som blir sagt.» Da har vi både fristilt den andre, samtidig som vi har fått sagt ifra om hva vi trenger, sier Schlüter, som mener det er viktig å skille mellom skyld og ansvar.

- Det er mye vi ikke har skyld i, men ansvar for oss selv og våre omgivelser er noe ingen av oss kan løpe fra, sier Schlüter.