Han leser kroppspråket vårt

Formiddagsregnet over Karmøy faller under en gråhvit himmel idet vi passerer Avaldsnes. På vei inn mot Haugesund sentrum forteller Vidar Hansen om episoder fra politiet og showet i Kragerø dagen før.

Showet hans er populært, og han reiser «hele tiden». En dag er han på videregående skole for å prate om psykisk helse. En annen hentes han i helikopter for å underholde på 60-årsdagen til en milliardærkone.

Kunnskapen hans brukes i media til alt fra å avsløre kriminelle, bedømme politikere og til og med fotballspillere. Det er få andre å bruke.

     – Det er ikke så mange konkurrenter, for å si det sånn. Jeg er tankeleser, bare at jeg leser kroppsspråk og følelser, sier Vidar Hansen.

Han kaller seg mentalist, et yrke som bruker psykologi, kroppsspråk og intuisjon til å lese og forutsi mennesker.

     – Det er et fag, men jeg har ikke noen formell utdanning. Det finnes ikke i Norge. Jeg har snakket med folk på legestudiet, psykologistudiet, politiet og etterforskningsstudiet. Ingenting.

     – Det har vel også noen fordeler?

     – Ja, det er en styrke også, for markedet er åpent.

Det er kanskje mangelen som gjør at han stadig oppsøker ny kunnskap. Reiser på kurs og konferanser over «hele verden».

     – Jeg har vært i Las Vegas, Newcastle, Berlin og London. Sist var jeg i Amsterdam. Jeg driver oppdatering hele veien.

Hansen ber deg tenke på et tall og avslører hva det er, gang etter gang. Han kaller seg underholder, men egenskapene går langt forbi det å få publikum til å gispe. Han vil bruke det til noe mer. Bak ligger et liv og en historie som har lært ham å lese mennesker. Men det startet med å lytte, og en drøm på slutten av 80-tallet.

Fra han var sju år drømte han om å ta på seg uniformen. Det var aldri noen tvil, han ville være en av dem.

     – Det var bare sånn, jeg så opp til politiet. Jeg har alltid vært aktiv og likte å snakke med folk. Så var det spenningen.

    Han spilte mye fotball. Var god og spilte på kretslaget med kommende eliteseriespillere. En kamp i Haugesund skulle endre livet hans. Han kjente en takling bakfra, som traff korsryggen. Hardt.

     – Den ble klemt sammen så jeg datt rett i bakken. Jeg klarte så vidt å gå. Det var leger og full pakke.

     Som kunne stadfeste at taklingen var alvorlig.

     – Jeg hadde fått en permanent skade i ryggen, sier han. Og om smertene ikke var ille nok, var beskjeden fra legen knusende. Ryggen var så ødelagt at han «aldri kunne bli aktiv igjen».

– Jeg husker at jeg lå på rommet nede i kjelleren vår og tenkte at «nå driter jeg i alt». Jeg ga opp alt, nå fikk det bli en kontorjobb. Drømmen var over.

     Heldigvis var faren hans uenig. Han tok sønnen med til en spesialist i Stavanger, som sa at «dette skal vi fikse».

Vidar fikk beskjed om å trene opp musklene i magen og ryggen slik at de belastet ryggen mindre. Tren hver eneste dag og gå i fjellet, så blir du bra, sa spesialisten.

     – I et år trente jeg hver dag. Jeg husker jeg tok seksti situps, ryggøvelser ... jeg gjorde alt han sa. Så begynte jeg på folkehøgskole med friluftsliv. Gikk et år i fjellet.

Det var det som skulle til for å gjenopplive drømmen. Etter folkehøgskolen var han i militæret og FN-tjeneste i det tidligere Jugoslavia, før han søkte politihøgskolen. Innsatsen betalte seg. Han kom inn.

En av hans første dager på jobb som nyutdannet politimann i Bergen fikk patruljen hans melding om en ung jente som skal hoppe fra Åsane bro. Vidar kommer seg til broen og ser jenta.

     – Hun står på utsiden av gjerdet, klar til å hoppe. Jeg går mot henne og tenker jeg må bruke alt jeg har lært om kommunikasjon for å redde livet hennes. Så får jeg god kjemi med henne, og det løser seg ganske kjapt.

     Han hjelper henne tilbake på den trygge siden av gjerdet. «Dette er grunnen til at jeg ble politi», tenker han.

     – Å være med å redde et liv var en fantastisk følelse.

De kjører henne til legevakt for vurdering, så videre hjem til foreldrene.

Hun er 17 år og flink til å snakke for seg. Legene tror på henne når hun sier hun ikke har planer om å finne på noe mer.

     – Jeg informerer foreldrene om hva som har skjedd, så plutselig kommer jenta og tar skikkelig hardt tak i meg. Klemmer meg, ser meg i øynene og sier «tusen takk for hjelpa.» Det er da jeg kjenner at det stikker i magen.

     Vidar blir urolig, men tenker det er en nybegynnerfølelse. Fra patruljebilen ser han jenta gå mellom foreldrene opp mot huset.

     – Øverst i trappa stopper hun og snur seg, ser meg midt i øynene og smiler. Jeg kjenner en underlig følelse av at noe er galt.

I det øyeblikket raser verden sammen for meg

Han får ikke sove den natta. Ligger og angrer på at han lot henne gå. På jobb neste morgen får han beskjeden. Hun er død.

- I det øyeblikket raser verden sammen for meg. Jeg har bare lyst til å gå hjem.

     Men vaktsjefen sender ham tilbake til huset, som nå er et åsted.

     – Det viser det seg at hun har hengt seg i et tre. Og da var min oppgave å være med å ta henne ned. Jeg husker så godt de kalde hendene, og parfymen fra kvelden før. En surrealistisk følelse.

     De legger henne på en båre, og han blir stående og se på henne.

     – Så får jeg en grusom følelse. Jeg tenker at dette er min feil. Jeg visste at noe var galt, og jeg valgte å ikke gjøre noe med det.

Det er da han bestemmer seg for å slutte i politiet. Han kjører inn til stasjonen og leverer skiltet.

     – Vaktsjefen sa med en gang at han aldri skulle ha sendt meg på det oppdraget. Og han insisterte på å få lov til å hjelpe meg. – Neste gang du kjenner den følelsen, Vidar, kan du tenke at det er kroppen som prøver å fortelle deg noe. Du kan redde liv.

Ordene gjorde noe med den ferske politimannen. Han begynte å følge med på en ny måte.

     – Jeg så det når jeg var ute på oppdrag og snakket med folk. Jeg merket meg hvordan de sto, hvordan de brukte blikket, hender og alle sånne ting, for å prøve å finne ut hva kroppen egentlig prøvde å fortelle meg.

Han forsto også sine egne signaler på en ny måte. La merke til hvordan han kunne håndtere fulle ungdommer med måten han oppførte seg på. Hvordan folk ble hissigere hvis han var røff i tonen.

     – Men hvis jeg gikk inn med roligere stemme og sa det på en ok måte, så roet folk seg ned. Det var starten, jeg så hvor effektivt dette var. Det var et vendepunkt.

     – Det var da gikk du inn for å forstå kroppsspråk?

     – Hundre prosent.

Kunnskapen om kroppsspråk forandret det meste. Det ble raskt en styrke, både privat og på jobben. Noe han fikk bevis på i 2010, da han og makkeren mottok politiprisen for flest pågripelser i landet.

Hvis du mikser tilstedeværelse og empati, så har du den sterkeste formelen for kommunikasjon

– Det er viktig å forstå at kroppsspråk er en stor del av kommunikasjonen. Enten du er leder, jobbsøker eller ønsker å styrke relasjonen til familien. Når barnet ditt viser deg en tegning, så tar du opp tegningen og sier den var fin. Men la du merke til ansiktsuttrykket eller hvordan barnet kom inn? Det er ikke bare ordene, men alt rundt.

     – Å være en god lytter er å se helheten. Da kommuniserer du på et dypere plan. Det er følelsene man skal respondere på. Det gjelder også voksne. Hvis du mikser tilstedeværelse og empati, så har du den sterkeste formelen for kommunikasjon. Da går du fra å gjøre et inntrykk til å sette avtrykk hos folk.

Det var Darren Browns TV-serie Trick of the Mind som først fengslet ham.

     – Jeg ble fascinert over hvordan han klarte å lese folk og finne ut hva folk tenkte. I 2008 begynte jeg å finne ut hva det var han egentlig gjorde. Og da begynte jeg å bli god på å lese av mennesker selv.

Så god at folk ble målløse. «Tenk på et tall,» var trikset som brakte Vidar Hansen til scenen for første gang. På en Røde Kors-fest der en mann kom bort til ham etterpå og sa det var «det tøffeste jeg har sett. Du må jobbe med dette!»

Og det gjorde han. Sakte, men sikkert vokste omfanget. Han var i brylluper, hos bedrifter og overalt for å få erfaring med å stå på scenen. Etterspørselen vokste, og i 2013 hadde han så mange planlagte show at han tok permisjon fra politiet. Det han trodde skulle bli en liten break, har nå blitt en pause på tolv år.  

Han kaller seg mentalist, som har mer fokus på psykologiske teknikker enn tryllekunstnere.

-Mentalister hevder ikke å ha overnaturlige evner, selv om det kan se slik ut. Det oppleves som tankelesning og litt magisk. Jeg distanserer meg fra tryllekunst, som er «sleight of hand». Jeg bruker «sleight of mind», og i showet mitt drar jeg det litt langt.

Livet som underholder fører ham til små og store scener og alle slags folk.

     – Ingen kvelder er like. Men når du har gjort det noen hundre ganger, vet du alt om hva som kan gå galt. Noen er fulle, noen er eldre, noen er ungdommer. Noen er lastebilsjåfører, noen er toppledere. Og du ser at alle reagerer forskjellig.

Når han kommer hjem til familien på Karmøy, søker han vekk fra larm. Gjerne på tur i naturen med hunden. Favorittstillheten ligger ved hytta, på en fjelltopp utenfor byen.

     – Jeg setter meg ned og hører på stillheten. Det er noe jeg lærte på folkehøgskolen. Den stillheten der er så ekstrem ... lyden av ingenting, det er så godt.

     Det er kanskje ikke tilfeldig at han liker stillhet. Lyder har nemlig gitt ham store utfordringer.

– Jeg fikk det når jeg var sju år. Jeg tålte ikke lydene, så jeg lå under stuebordet med ørepropper mens familien spiste. Jeg klarte ikke lydene.

     Han snakker om misofoni, en overfølsomhet for bestemte lyder som gir psykiske og fysiske utslag.

     – Du blir rasende inni deg, altså sånn skikkelig raseri. Jeg var kjent for å være snill, men så hadde jeg dette raseriet inni meg. Det var en konflikt der.

Den indre konflikten gjorde at han fantaserte om å være døv. For å slippe.

     – Det var så plagsomt ... at jeg kunne tenke meg å høre mindre. For det kokte i hodet hele tiden.

I ungdommen så han et program med TV-psykologen Dr. Phil. Det handlet om en person som ble rasende på de rundt seg på grunn av lydene. «Dette gjelder jo meg,» tenkte Vidar, og ventet å få noen nyttige svar.

Dette er spot on, tenkte jeg. Da begynte jeg å grine

     – Så sier Dr. Phil at «du må bare tåle det og skjerpe deg», og alle i studio klappet.

     Han ble skuffet, men skjønte også at det er få som kjenner til lidelsen.

En dag oppdaget han en video, laget av en jente som kalte seg «Misofoni». Hun fortalte om egne opplevelser og intervjuet andre med samme erfaringer.

     – Dette er spot on, tenkte jeg. Da begynte jeg å grine.

     Noe han også gjorde da han viste det til samboeren.

     – For det hadde vært et problem for oss. Og da skjønte hun hva det gikk ut på.

Han tar frem en liten boks med ørepropper.

     – De er spesialutviklet for misofoni. Jeg tar de på når det blir for mye. Det er rett og slett noe jeg må forholde meg til.

     For lydene som trigger ham kan være «alt». Men noe utmerker seg.

     – Smatting. Og spesielt høy pusting med nesa.

Hjemme har de laget regler. For eksempel er radioen alltid på mens de spiser.

     – Nå er det annerledes, jeg har lært å leve med det. Hvis jeg har noen bak meg som lager sånne lyder, så går jeg. Det høres litt teit ut, men når vi er i selskap så vet jeg hvem jeg ikke kan sitte ved siden av. Samboeren min er veldig grei og passer på alt for å unngå det.

Men forståelsen i samfunnet er fortsatt lav. Misofoni ble først navngitt ved årtusenskiftet og er fortsatt ingen medisinsk diagnose. I kommentarfelt kjenner han igjen holdningen fra Dr. Phil. Om å skjerpe seg. 

     – Folk skjønner det ikke, sier han.

     For det handler ikke om å skjerpe seg, men å legge til rette. Og symptomene er håndfaste.

     – Du får et sånt raseri, du blir svett på ryggen. Alt går inn i forsvarssystemet i hjernen. Du går i full forsvarsmodus.

Men erfaringene gjør ham i stand til å hjelpe andre. En venninne av datteren fortalte om dårlig stemning rundt middagsbordet hjemme, et sinne han gjenkjente. Da kunne han lære familien å ta hensyn.

     Etter at han ga ut boken Kunsten å lese kroppsspråk sammen med Siri Lill Mannes i 2020, er det også mange som skriver til ham om nettopp egen misofoni.

     – Ungdommer som har slitt med det. For det er kanskje en underkjent diagnose. Det er sikkert mange som har blitt møtt med «skjerp deg».

Selv om jeg er flink på å lese kroppsspråk, er jeg sikker på at de som sliter med hørselen er enda flinkere

Det skravles livlig på kafeen. Stoler trekkes inn og ut. Den type «vegg av lyd» trigger heldigvis ikke misofonien, forklarer han. Men lidelsen har gitt ham en innsikt i hørsel og lyd som kan ha bidratt til faget hans.

     – Jeg tror det har hjulpet i forhold til å lese kroppsspråk. For du ser etter triggerlyder og hva som kan utløse det. Jeg skulle gjort mye for å slippe det, men jeg har kanskje blitt mer oppmerksom, og hørselen min er skjerpet.

     En sans han verdsetter mer enn de fleste.

     – Jeg tenker at når du tar vekk en sans, så forsterker du de andre sansene. Selv om jeg er flink på å lese kroppsspråk, er jeg sikker på at de som sliter med hørselen, er enda flinkere.

Noe han vet mye om.

     – Dattera mi er veldig god på å lese kroppsspråk. Hvis jeg prøver å skjule ting, så sier hun «Ja, men pappa, jeg ser. Hva er det du tenker på?» Det er løye.

     Det er en grunn til at datteren leser ham godt. Hun ble født med ganespalte, så hun kunne ikke uttrykke seg.

-Vi hadde tre operasjoner, og hun ble stor før ganen ble lukket. Når du har ganespalte, høres du ikke. Så vi måtte lære å lese kroppsspråk og tyde ansiktsuttrykk. Vi lærte oss også et enkelt tegnspråk.

I en lang karriere som både politimann og mentalist er det derfor ingen som har lært ham mer enn datteren.

     – Det er kanskje hun jeg har lært mest av når det gjelder kroppsspråk. For vi måtte tyde henne hele tiden.

     Inntil legene lyktes på tredje forsøk.

     – Det glemmer jeg aldri. Det var et eller annet mirakel som skjedde der, det var utrolig. Plutselig snakket hun helt rent. Hun åpnet øynene og sa «pappa!».