Selv om Robert Steen er en sindig mann, har han så godt som aldri levd et helt vanlig A4-liv. Det har omstendighetene sørget for.

Det siste året har det virkelig tatt av: Robert Steen fikk seg ny jobb etterat han måtte forlate politikken på dagen som helsebyråd i Oslo. Filmen «Ibelin» om sønnen Mats rører folk over hele verden, og NRK-serien «Makta» har satt i gang diskusjonene om hva som egentlig skjedde i Arbeiderpartiet på 70-tallet.

Robert Steen sitter ved et bord med en kaffekopp
MED GOD KAFFE. Robert Steen har etter hvert lært seg å lage god kaffe og trives i den lyse leiligheten på Nordstrand.

Far og sønn

Selv om det er ti år siden både Mats Steen og Reiulf Steen døde, står Robert Steen igjen som en stor del av historien. Han er faren til den ene og sønnen til den andre, og begge har satt stort preg på livet hans.

Samtidig har Robert Steen en lang og spennende yrkeskarriere bak seg, og nær åtte hektiske år som byråd for Ap i Oslo. Mange vil huske ham som ansiktet utad under koronapandemien.

Det er med andre ord en mann med bred erfaring som ble valgt til ny styreleder for HLF Kompetansesenter for et års tid siden. Dette er morselskapet for HLF Rehabilitering og Briskeby videregående skole.

- Kaffe?

Vi har benket oss ved kjøkkenbordet i den lyse, trivelige leiligheten på Nordstrand, der Robert fyller to romslige krus med nytraktede dråper og lar blikket sveipe over rommet.

- Siden verdenspremieren på «Ibelin» har jeg bodd i en bag, og det ser ikke ut til å stoppe når det gjelder henvendelser. Derfor ble det litt brårydding før jeg skulle få besøk fra Din Hørsel, sier Robert og setter seg på stolen, klar til å fortelle.

Baby med  smilende foreldre i en sofa
STOLTE FORELDRE. Mamma Lis og pappa Reiulf med sin førstefødte høsten 1962. Foto. Privat

Blokk på Bogerud

Han vokste opp i en blokk på Bogerud, øst i Oslo. Både moren Lis og faren Reiulf kom fra arbeiderklassen og traff hverandre på leir på Utøya. Etter seks år kom tvillingene Martin og Henrik. Naboene la merke til at denne familien ikke var akkurat som alle andre.

- Pappa ble nestformann i Ap som 31-åring og samferdselsminister i 1971. Da ble han hentet i en stor, svart Volvo med privatsjåfør, og damene i blokka hang ut av vinduene for å få med seg hva som skjedde. Dette var jo på den tiden husmødrene var hjemme, forteller Robert.

Hun var der for oss ungene

Og mens faren var teoretiker, visjonær og opptatt av de store linjene, var moren praktiker og konkret.

- Mamma var aktiv i lokalpolitikken, opptatt av gode fritidsklubber og at fotballbanen skulle få lys. Hun var der for oss ungene.

Da Robert var ti år, ventet de en lillebror og blokkleiligheten ble for liten. Familien flyttet til et rekkehus i nabolaget. Dette skulle bli Roberts base fram til 1995.

Skoleflink avisbud

Han beskriver seg selv som sjenert, sky og skoleflink som barn. I fritiden var han å finne på fotballbanen til Rustad IL. Karrieren startet på midtbanen og endte som midtstopper, og det var i fotballen han hadde store deler av sitt sosiale nettverk. Moren fulgte opp både skolen og fritidsaktivitetene til barna, mens faren viet seg til politikken og hadde veldig liten tid til å være hjemme.

- Hva ble avgjørende da du skulle velge utdanning?

- Jeg likte matte og var rasjonell. Mormors store drøm var et jeg skulle bli den første på den siden av familien som begynte på gymnaset, og så kunne jeg få meg fast stilling på Borregaard og god pensjonsordning. For henne var det trygghet som telte. På den tiden gikk jeg med avisa på Carl Berner og fant ut av hvis jeg begynte på skole mer enn fire kilometer hjemmefra, kunne jeg få gratis månedskort og slapp å sykle til jobben.

Tomt klesskap

Valget falt på Oslo Handelsgymnasium, og livet tok en ny vending.

- Da jeg gikk første året på videregående skole, kom ei jente fra parallellklassen bort til meg. Vi kjente hverandre litt, og hun sa: «Skal hilse fra faren din». Jeg forsto lite, og hun fortsatte: «Han bor hjemme hos oss nå». Da jeg kom hjem, sjekket jeg skapene, og både dressene og koffertene var borte, forteller Robert.

Foreldrene ble skilt. For moren var Reiulf den store kjærligheten, og hun håpet at han skulle komme tilbake, helt til hun døde åtte år senere.

- For pappa var det flere. Familielivet kunne begynne hyggelig, men så kom alkoholen på bordet, og det ble krangling og skriking. Dette var skambelagt, minnes sønnen.

Det var bare to pussige «skruer» som bandt far og sønn sammen, nemlig lidenskapen for tegneserien om Asterix og Obelix.

- Da slappet pappa av og storkoste seg, og jeg var glad for at han betalte bladet.

FOTBALLGUTT. Fotballbanen til Rustad IL var hjem nummer to for Robert (t.h). Her med en av sine fotballkamerater. Foto. Privat
GODT KAMERATSKAP. Fotballbanen til Rustad IL var hjem nummer to for Robert (t.h). Foto. Privat

Moren og de fire guttene holdt stand i rekkehuset, og etter militærtjenesten ble Robert ansatt i boligbyggelaget USBL, der moren også jobbet.

23 år gammel fant Robert og brødrene moren bevisstløs i sengen. Hun hadde fått hjerneblødning.Framtidsutsiktene legene kunne gi var at hun enten ville dø eller bli «grønnsak». Hun døde den høsten. De fire guttene ble boende igjen alene og ville se hvordan de klarte seg selv.

Jeg måtte lære meg å være både verge og far og gikk på foreldremøter 

- Tvillingene var i gymnasalder, og en dag jeg kom hjem lå det 17 17-åringer jeg ikke kjente og sov på stuegulvet. Da ble det avgjort at tvillingene måtte flytte ut til pappa og den nye kona.

Selv ble Robert boende igjen med lillebroren Nils Otto på 13 år.

- Jeg måtte lære meg å være både verge og far og gikk på foreldremøter og snakket med de samme lærerne som jeg selv hadde hatt for noen år siden.

Det var ikke enkelt å fylle tomrommet etter moren.

- Vi levde på kneippbrød, billige fiskepinner og pulverkaffe med varmt vann fra springen. Folk holdt nok også et lite øye med oss, for det kunne dukke opp noen på døra og si de hadde fått litt mat til overs.

- Da jeg giftet meg, beskrev pappa meg i talen sin som et «foreldrebarn» i oppveksten. For jeg var ikke bare storebror, jeg tok meg også av foreldrene mine.

Trude inn i livet

I 1988 la Robert merke til ei jente på jobben. Hun var også med på USBLs sommertur med båt, og etter et par øl tok han mot til seg og ba henne ut på kino. Kort tid etter kjøpte de sin første hund sammen, og Trude flyttet snart inn hos de to brødrene.

Det tok ikke lang tid før Mats var på vei. Paret giftet seg i januar 1989, da det fortsatt var mulig å komme inn i brudekjolen, og sønnen kom til verden 3. juli. 15 måneder senere ble Mats storebror til Mia, og paret hadde ingen planer om å stoppe der.

Brutal diagnose

Etter hvert gikk det opp for foreldrene at utviklingen ikke gikk helt som den skulle med Mats. Da han var fire år fikk de beskjed om at han hadde sykdommen Duchennes muskeldystrofi og ville bli fullstendig avhengig av hjelp og rullestol. Forventet levealder var rundt 20 år.

Verden raste sammen, men etter hvert måtte paret lære seg å se lyspunkter og ikke drukne i sorgen.

Hjemmeforholdene måtte legges til rette for et handikappet barn. Paret kjøpte tomt på Langhus i Ski og bygget generasjonsbolig. Trudes pensjonerte foreldre ble selve grunnmuren i dagliglivet. De fulgte barna til skolen og luftet hunden.

Spennende jobber

Selv om livet til Robert Steen har bydd på store utfordringer, har det ikke stoppet ham i yrkeslivet. Han har blant annet hatt lederstillinger i Betonmast, TROX Auranor og Schibsted. Som konserndirektør med ansvar for finn.no i utlandet kunne han ha tre utenlandsflygninger i uka. Der hadde han kanskje fortsatt vært, men en dag i 2015 ringte Raymond Johansen og skulle sette sammen et nytt byråd i Oslo.

Livet bak gardinene

Trude og Robert Steen gjorde sitt beste for at barna skulle få utvikle seg så godt som mulig. Mia gikk blant annet på håndball, mens Mats ble mer og mer opptatt av gaming når han kom hjem fra skolen. Etter hvert som kroppen ble svekket, satt han stadig mer foran PC-skjermen i kjellerleiligheten sin bak nedrullede gardiner. Lysten til å treffe andre ble mindre og mindre. Isolasjonen bekymret foreldrene.

- Hva lærte du av Mats gjennom årene da han vokste opp?

- Du må sette pris på dagen i dag. Finn på noe moro eller fint, for det nytter ikke å drømme om idrettsbragder eller hytte på fjellet. Altfor mange lever med drømmer de skal realisere i framtida, hvis bare det ene eller andre. Men da realiseres de aldri.

Du kan ikke forberede seg på å miste et barn

Både sønnen og faren til Robert døde i 2014, med fem måneders mellomrom.

- Det vil alltid være et sjokk, for du kan ikke forberede seg på å miste et barn. Da han kom på sykehuset, trodde vi at vi skulle få han med hjem igjen, som flere ganger tidligere.

Kinoplakat med barnebilde av Mats Steen og hans avatar Ibelin
VERDENSKJENT. I april hadde 100.000 kinogjengere sette filmen «Ibelin» om Robert Steens sønn Mats. (Skjermdump fra Facebook)

Bok om ei stjerne

I denne merkelige situasjonen var det at en ny verden åpnet seg for foreldrene. De hadde passordet til sønnens PC og la ut ei kort melding på bloggen til Mats om at han var død. Da strømmet det inn med varme hilsener fra hele verden på e-post. Mats hadde nemlig levd et rikt liv på nett og hadde mange venner der ute. I spillet World of Warcraft var han karakteren Ibelin, en kjent adelsmann, detektiv og kvinnebedårer. Han var også med i fellesskapet Starlight, der han i flere år holdt kontakt med andre via spill og chat.

Fem av disse medlemmene fra ulike land i Europa spurte om å få komme i begravelsen. Det fikk de lov til.

Gjennom denne kontakten fikk foreldrene innblikk i en helt ny og ukjent side av sønnens liv. Historie på historie ble nøstet opp, og i 2019 kom NRK med en nettsak om Mats, som er en av de mest leste noensinne.

Dette ble opptakten til familiebiografien «Om natten lyser stjernene», som Robert Steen ga ut i 2020. Tittelen kan henspille på sønnen Mats, som skinte i de sene nattetimene foran skjermen. Boka legger grunnlaget for dokumentaren «Ibelin», som nå rører hjerter og får tårene til å trille rundt om på verdens kinoer. Snart blir den også å finne på Netflix.

Filmen hadde verdenspremiere på Sundance Filmfestival 2024 i Utah og vant både den internasjonale publikumsprisen og den internasjonale regiprisen.

Det har mildt sagt vært et begivenhetsrikt år for Robert Steen.

Robert Steen står smilende i en åpen dør
GODT HUMØR. Robert Steen blir glad av fine møter med mennesker og er stadig ute på farten.

Kontaktet av HLF

Henvendelsen om styreverv i HLF kom like etter at han måtte gå av som helsebyråd på grunn av kritikk fra opposisjonen mot Oslos helsehus. For første gang i sitt liv var Robert Steen arbeidsledig.

Du kan ikke være styreleder i HLF hvis du ikke kan lytte

Nå har Robert vært styreleder for HLF Kompetanse i drøyt et år, og godordene sitter løst hos dem han har rundt seg i organisasjonen:

«Han er profesjonell på alle måter. Stillferdig, varm og inkluderende. Profesjonell, faglig dyktig og god til å få fram andre. Ryddig, reflektert og kunnskapsrik. Han fyller et stort rom i organisasjonen, og vi har gjort et virkelig kupp».

- Det blir fremhevet at du er god til å lytte.

- Du kan ikke være styreleder i HLF hvis du ikke kan lytte. Jeg har forstått verdien og har trent på det, sier Robert.

Han er ikke i tvil om at arbeidet i organisasjonen er viktig, både for den det gjelder, nær familie og samfunnet.

- Vi blir stadig flere eldre, men samtidig vil vi ikke bli gamle, og høreapparat er blitt et slags symbol på dette. Denne tankegangen må vi snu. Hørsel og demens henger også sammen, for hører du ikke hva som blir sagt, får du heller ikke trent hjernen, sier styrelederen. Han er opptatt av at vi må ha en godt fungerende befolkning så lenge som mulig.

Robert Steen i en godstol
ET STILLE HJØRNE. Styrelederen i HLF Kompetansesenter setter pris på litt tid i godstolen med nyheter eller en serie.

Sju styreverv

Robert Steens periode som arbeidsledig varte ikke lenge. Etter kort tid ble han ansatt som administrerende direktør for Bygghåndverk Norge, og han har nå til sammen sju styreverv, de fleste innen helse eller digital teknologi.

Erfaringene Robert sitter inne med har også ført til at han leder regjeringens skjermbrukutvalg, som skal legge fram sin rapport (NOU) innen november i år. Det skal se på konsekvensene av barn og unges skjermbruk. I tillegg er han en ettertraktet foredragsholder innen teknologi og ledelse.

- Hva gjør du når du har litt tid til å slappe av?

- Forsøker å få trent på senteret i nærheten eller synker ned i godstolen og ser en litt «hjernedød» serie, som er glemt etter noen dager.

Det hører med at datteren med familie ikke bor langt unna og at det fortsatt er Leeds og Vålerenga som gjelder i fotball. Denne våren har han også tatt turen for å se «Koffa» i eliteserien.

Holdt seg unna

Da er vi rundt, og nesten tilbake til barndommen. Livet til familien Steen på 70-tallet er blitt eksponert etter at «Makta» rullet over TV-skjermen. Robert har valgt å holde seg borte fra diskusjonene, men gjør det klart at han likte episoden om Utøya veldig godt.

Det er så stor eufori rundt serien at det er umulig å ta diskusjonen

- Vi lever i en fragmenter tid, og har ingen felles historie. For generasjonen som er yngre enn meg kan det være vanskelig å skille mellom hva som er sannhet, løgn og dårlig hukommelse. Det kan se ut som vi ble ledet av en gjeng useriøse mannfolk, som drakk mye, men som ble reddet av Gro. Dette er et annet bilde enn det reelle, for det var disse politikerne som la grunnlaget for velferdsstaten vi har i dag. Men det er så stor eufori rundt serien at det er umulig å ta diskusjonen, sier Robert Steen, som har vært opptatt å understreke at faren ikke var noe maktmenneske, men visjonær og søkende.

- Hva gjør deg glad?

- Fine, spennende møter med mennesker. Dem tar jeg vare på.