- Jeg har bare navn, telefonnummer og adresse. Jeg vet ellers ingen ting om helsesituasjon eller hørselen til de jeg besøker. Det er så spennende!

Utstyrt med spørreskjema og reiseaudiometer i en blå sekk trykker Jorunn Solheim inn ringeklokka til dagens første kandidat. Den 86 år gammel mannen er en av 90 hjemmeboende eldre over 80 år som er med i hennes nye helseprosjekt «Samhandling om kommunal hørselsomsorg». Det litt kjedelige navnet til tross, Solheim har aldri hatt mer spenning på jobb enn nå som vandrende feltforsker i hovedstaden.

Jorunn Solheim
UTE I FELT. Jorunn Solheim vet aldri hva som venter henne bak neste dør i forbindelse med sitt nye forskningsprosjekt blant eldre i Oslo.

Måler hørsel hjemme

Ikke bare samler hun dokumentasjon til det som kan bli en bedre modell for organisering av hørselsomsorgen for eldre. Solheim måler hørselen til alle hun besøker og melder inn behov for videre testing, høreapparat, hørselshjelpemidler og øvrig hørselsfaglig oppfølging. Mange av dem har knapt tatt en hørselstest i hele sitt liv.

- Ja, jeg merker jo at jeg hører dårlig, men jeg har ikke visst hvem jeg skal kontakte. Er det kostbare greier med høreapparat? Det lurer 86-åringen på etter at Solheims spørsmål og hørselstesting bekrefter at han trenger hjelp.

- Det er helt gratis gjennom Nav. Det samme gjelder utstyret som vil gi deg bedre TV-lyd og lysvarsling for telefon og ringeklokke.

Før Solheim pakker ned utstyret sitt forklarer hun hvordan øre-nese-halslege og audiograf skal hjelpe ham videre. Mannen takker og takker før hun må haste videre til neste adresse på lista. Vanligvis rekker hun tre besøk på en dag. Fordi hun er ei dame som liker å gå, dropper hun kollektivtransport når avstandene ikke er for store. 20.000 skritt i løpet av arbeidsdagen er ikke uvanlig, ifølge mobilappen.

Hørselen blir glemt

Hun nærmer seg 60 hjemmebesøk, og så langt har 65 prosent takket ja til videre oppfølging. Alle er tilfeldig plukket ut fra seks bydeler i Oslo med det til felles at de er over 80 år, bor på egen adresse og mottar en eller annen form for omsorgstjeneste. Solheim møter eldre i vidt forskjellige livssituasjoner: Aktive 90-åringer som uredd kjører egen bil i sentrum, eller 80-åringer med dårlig helse og tunge omsorgsoppgaver i gamle bygårder uten heis. Det hender hun svelger tungt etter endt hjemmebesøk.

I dag havner hørsel i en gråsone der ingen tar ansvar 

- Vi blir stadig flere eldre, og det er politisk bestemt at vi alle skal bo hjemme så lenge som mulig. Eldrebølgen krever at ansatte i hjemmetjenesten har kunnskap om hørsel og gode samarbeidsrutiner med fagfolk innen hørselsrehabilitering. Problemet i dag er at hørsel havner i en gråsone der ingen tar ansvar. Dette er alvorlig når vi vet at ubehandlet hørselstap gir økt risiko for demens, ensomhet, ulykker, sosial isolasjon og dermed behov for sykehjemsplasser, understreker Solheim.

Bedre organisering

Få norske forskere skulle vite dette bedre enn henne. Hun er utdannet både audiograf og audiopedagog, har dokumentert en alarmerende mangel på hørselskompetanse i norske sykehjem og vet mye om de tallrike konsekvensene av ubehandlet hørselstap. Doktorgraden hun tok for ti år siden er også et evig aktuelt tema og handler om de mange høreapparatene som ligger ubrukte i norske hjem. 

Det toårige prosjektet hun nå leder er finansiert av Stiftelsen Dam med HLF som søkerorganisasjon. Det meste av forskningskarrieren hennes har foregått nettopp etter denne oppskriften.

Hun tar Din Hørsel med på en lynvisitt til hørselssentralen på Lovisenberg Diakonale sykehus i Oslo, der hun har jobbet i 30 år. På det lille forskerkontoret hun disponerer i femte etasje har det nettopp plinget inn en e-post som har gjort dagen ekstra hyggelig: En artikkel hun har skrevet sammen med andre forskere har kommet gjennom nåløyet i et anerkjent utenlandsk tidsskrift. Hvem, hva og hvor kan hun foreløpig ikke si noe om. Stikkordet er sperrefrist.

- Jeg er veldig glad i HLF, som jeg har mye å takke for når det gjelder egen arbeidskarriere. 

Jorunn Solheim
KOLLEGER OG VENNER. De ble kolleger for første gang for 41 år siden og jobber alltid godt i tospann. - Jorunn er et genuint JA-menneske, som alltid stiller opp for andre, skryter audiograf Hildegun Andresen ved hørselsentralen på Lovisenberg Diakonale sykehus.

Glad i HLF

I stedet snakker hun mer enn gjerne om sitt lange og gode forhold til HLF.  

- Jeg er veldig glad i HLF, som jeg har mye å takke for når det gjelder egen arbeidskarriere. Uten HLF i ryggen og midler fra Stiftelsen Dam kunne jeg ikke forsket så mye som jeg har gjort. Vi snakker faktisk om nesten ti år med HLF som «arbeidsgiver». Og ære være de dyktige likepersonene dere har som reiser rundt på sykehjem, steller apparater og gir opplæring og informasjon. Jeg har stor glede av samarbeidet med likepersoner i prosjektet jeg nå jobber med.

- Hva er din viktigste drivkraft som forsker?

- At kunnskapen skal komme til praktisk nytte, først og fremst for brukerne. Jeg forsker ikke for min egen del, men for å gjøre en forskjell i hørselshemmedes hverdag. Eldre med hørselstap har vært min røde tråd i yrkeslivet. Jeg er ekstra glad i eldre mennesker, rett og slett, ler 62-åringen med sin karakteristiske trillelatter. Hun understreker også verdien av kolleger som heier henne frem og en klinikkleder som oppmuntrer til forskningspauser.

Jorunn Solheim
ALDRI UTLÆRT. Jo mer kunnskap Jorunn Solheim får innen hørselsfeltet, desto mer tenker hun på at det fortsatt er mye hun hverken vet eller kan. – Jeg skulle ønske det var mulig å forske i 40 år til!

A for audiograf

Solheim tok audiografutdanning på 1980-tallet og audiopedagogutdanning på 1990-tallet, innimellom barnefødsler og to mammapermisjoner. De siste ti-femten årene har hun kombinert klinisk arbeid med forskning.

Men hva var det egentlig som brakte Jorunn Solheim inn i hørselsfeltet fra starten av? Det er her kombinasjonen impulsiv personlighet og livets tilfeldigheter har slått inn. Etter å ha fullført gymnaset og haiket Europa rundt i et halvår med bestevenninna Kristin måtte en pengelens Jorunn sette seg ned og tenke: «Hva skal jeg egentlig bli?»

Jeg begynte øverst med A. Audiograf hadde jeg aldri hørt om før. Kanskje det kunne være noe?

- Dette var i 1980, og jeg hadde tatt vare på en brosjyre jeg fikk på skolen med ulike yrker fra A til Å. Jeg begynte øverst med A. Audiograf hadde jeg aldri hørt om før. Kanskje det kunne være noe?

Lattermildt forteller hun hvordan hun lette seg frem til Audiologisk institutt på Rikshospitalet og sendte brev til ledelsen. «Er det mulig å få være hos dere i praksis for å finne ut om audiografyrket er verdt å slå inn på?» Hun fikk raskt positivt svar, ble invitert til møte og etter kort tid hadde hun det meste på stell. Praksisplass, en liten lønn og en gryende interesse for hørsel og hjelpemidler i en tid da høretrompet i plast fortsatt fantes. Opplæringen fikk hun av audiograf Hildegun Andresen, som har vært en nær kollega på Lovisenberg de siste 20 årene.

Brukte skrujern

- Da jeg begynte som audiograf brukte vi skrujern på høreapparatene, som enten skulle vris til høyre eller venstre. I dag er apparatene og tilpassingen blitt så avansert og teknologisk at jeg er full av beundring over hva nyutdannede audiografer behersker.

Så stor respekt har Solheim for hva som kreves av teknologisk kompetanse og oppdatering at hun for ti år siden sluttet å jobbe med høreapparattilpasning.

- Jeg kan knapt kalle meg audiograf lenger. Det er først og fremst audiopedagogen i meg jeg bruker når jeg jobber i klinikk, og det gjør jeg hver mandag.

Jorunn Solheim tester hørselen til en dame på Hørselsentralen på Lovisenberg Diakonale sykehus i Oslo
VETERAN. I over 40 år har Jorunn Solheim testet hørselen til andre mennesker og gitt dem råd og oppfølging.

Blir ikke forstått

Liten kunnskap om hørselstap og hørselsrehabilitering, både generelt i befolkningen og hos helsepersonell og pårørende spesielt, er tema Solheim stadig vender tilbake til under intervjuet. Hun etterlyser mer faglig samarbeid og bedre organisering og vil involvere nærpersoner i rehabiliteringsprosessen. Det har de gjort på henne egen arbeidsplass i form av pasient- og pårørendekurs i håp om å kunne forebygge uvettige kommentarer av denne typen:  

«Kan du ikke bare skaffe deg apparatene, da?», «Skru opp lyden på høreapparatet, så kanskje du får med deg det vi snakker om!» eller enda verre «Bare glem det. Det var ikke så viktig!» 

- Det er slike tilbakemeldinger som svir for den som ikke får med seg hele samtalen, og jeg tror ikke eldre er mer hardhudet enn unge. Tvert imot er de ekstra sårbare fordi de ofte har andre helseplager i tillegg til hørselstapet.  Eldre er jo like redde for å bli oppfattet som dumme som oss andre. Alle mennesker, uansett alder, har behov for å få være en del av et sosialt felleskap, sier Solheim og ser rett på med et varmt, blått blikk. Her ligger det som kolleger fremhever hos henne, mye empati og sterkt engasjement.

Demens i fokus

Andre som kjenner henne fra hørselsfeltet omtaler henne som dedikert, dagsaktuell og forut for sin tid. Myndighetene har blitt tvunget til å øke oppmerksomheten på hørsel og helse, og Solheims forskning blir for eksempel nevnt i Helsedirektoratets rapport «Utredning av tilbud til hørselshemmede». Nyere forskning viser at ubehandlet hørselstap er blant de viktigste risikofaktorene for utvikling av demens. En viktig forebyggende «pille» er dermed høreapparater. I ørene.

For det er mange apparater som ligger ubrukte i skuffer og skap, noe Solheim har dokumentert i sin doktorgrad. Den viste at én av fem nye høreapparater knapt er i bruk seks måneder etter at de er innstilt og tilpasset.

Skryter av moren

En dårlig start øker risikoen for at apparatene bare blir liggende. Årsakene til ikke-bruk handler ofte om tre faktorer: At lyden og lydkvaliteten er vanskelig, at de har problemer med selve håndteringen, og at de har trøbbel med domer eller propper.

- Og hva er løsningen?

- Tettere oppfølging og økt faglig samhandling. Hørselshemmede som får hørselstekniske hjelpemidler eller andre tjenester trenger enkel tilgang til hjelp, spesielt i starten. Vi må oppmuntre og motivere til apparatbruk ved å gi dem de gode grunnene til at strevet er verdt innsatsen. Dessuten må alle vi som jobber med hørsel bli flinkere til å bruke hverandre og rådføre oss med hverandre. I dag har vi ingen mal for hva et rehabiliteringsløp bør inneholde og hvilke ressurser som bør inngå. Et kartleggingsverktøy som belyser kompleksiteten ved hørselsutfordringer vil være bra. Jeg tenker spesielt på de eldre som ofte har flere sansetap og helseplager, og dermed behov for sammensatte tjenester, sier en engasjert Solheim.

Blant dem som ikke trenger motiverende samtaler er hennes egen mamma på 95 år.

- Moren min er en flink høreapparatbruker. Med meg som datter har hun ikke hatt mulighet til å legge apparatene i en skuff, akkurat, ler Solheim, som skarrer på alle r-er. Hun var 11 år da firebarnsfamilien flyttet fra Klepp på Jæren til Kragerø. Skarringen ble altså med på flyttelasset.

Jorunn Solheim står lent inntil et treomgitt av høstfarger.
ELSKER HØSTEN. Høsten er Jorunn Solheims favorittårstid. Da faller hun og verden litt mer til ro og hun kan nyte stillheten, fargene og den friske luften.

Sosial og ikke-sosial

Hva gjør så Jorunn Solheim når hun ikke er fagmenneske og opptatt av hørsel? Hun går mye og ofte på tur med venner og anser seg som avhengig av frisk luft. Hun er også glad i gode samtaler og finner stadige påskudd for å samle kolleger, venner og familie til et godt måltid rundt sitt store kjøkkenbord på Skøyen.

Tro det eller ei, men jeg gleder meg til å begynne med høreapparat

- Men jeg rydder også tid til å være alene. Jeg trenger stillheten og mitt eget selskap og synes det er slitsomt når mange snakker samtidig. Jeg liker å lese og høre på musikk. Som person er jeg såkalt ambivert, en slags mellomting mellom ekstrovert og introvert. Ja, takk begge deler.

Hver tirsdag er hun mormor med stor M og henter sine barnebarn på to og fire i barnehagen. Resten av kvelden med dem er hellig.

Når det gjelder egen hørsel har Jorunn Solheim en liten hemmelighet. Som en del av jobben sin har hun jevnlig måtte ta hørselstester. Det har hun ofte gjort på seg selv, men nå har kollega Hildegun overtatt jobben.

- Jeg er trolig arvelig disponert for nedsatt hørsel og må nok begynne med høreapparat i løpet av noen år. Min fordel er at jeg vet hva jeg har i vente. Det blir spennende å møte rehabiliteringsfeltet som mottaker av tjenester. Tro det eller ei, men jeg gleder meg til å begynne med høreapparat!