«Hun er stokk døv på høyre øre». Hardt og brutalt kommer ordene ut av det store, grå skjegget. Rundt pannen har han en diger legelampe, som han har undersøkt sju år gamle Bjørg med.

Over 60 år senere husker hun fortsatt morens sjokkerte øyne og at ansiktsfargen ble borte inne på legekontoret til øre-nese-halslegen på Lillehammer.

- Mor var så flott med hatt og blå penkåpe den dagen. Da vi kom ut, falt hun plutselig i bakken fordi hun besvimte. Jeg ble så redd! Den strenge øre-nese-halslegen hadde skremt vettet av både meg og henne.

«Stokk døv» var altså diagnoser man kunne få som hørselshemmet på begynnelsen av 1960-tallet. Bjørg Kampestuen-Berntzen, nyvalgt forbundsleder i Hørselshemmedes Landsforbund, vet hva som ligger bak slike ord i form av mobbing, skam, ekstra anstrengelser og daglige tapsopplevelser. Hun måtte over konfirmasjonsalder før hun opplevde en identitet som hørselshemmet.

Oppvokst på småbruk

Men la oss ta det hele fra start. Hvem er kvinnen som nylig ble valgt til forbundsleder 30 år etter at det sist var en kvinne som hadde dette øverste tillitsvervet i HLF?

Vi må til et lite småbruk i Vingrom sør for Lillehammer. To måneder før termin kommer den bittelille attpåklatten Bjørg Synnøve. Hun vokser opp omgitt av snille søsken og nabobarn, kyr, griser, sauer og skog. Mor Karen merker tidlig at minstejenta ikke reagerer på lyd og er annerledes enn søsknene på fem og sju år.

- Foreldrene mine var tidlig oppmerksom på at jeg hørte dårlig, men jeg ble ikke særbehandlet på noe vis i oppveksten.

NI ÅR. Skolejente med glimt i øyet anno 1963. Bjørg klarte seg bra på barneskolen, selv om hun lot høreapparatet ligge hjemme. (Foto. Privat)
NI ÅR. Skolejente med glimt i øyet anno 1963. Bjørg klarte seg bra på barneskolen, selv om hun lot høreapparatet ligge hjemme. (Foto. Privat)

Mobbet på skolen

Etter det skremmende besøket hos øre-nese-halslegen fikk Bjørg høreapparat på venstre side. Det hadde hun på seg første skoledag, senere ble apparatet «glemt» hjemme.

- Jeg nektet å bruke høreapparatet fordi jeg ble ertet på skolen. I tillegg hadde jeg en talefeil som ble lagt merke til. Jeg bodde omtrent fem kilometer fra skolen, og når jeg møtte noen av guttene på skoleveien, kunne de ta fra meg sparken eller sykkelen og si slemme ting.

Under et skolejubileum for noen år siden ba en av de nå godt voksne guttene om unnskyldning, forteller Bjørg. Hun husker også audiopedagogen hun gikk til på hørselssentralen, som prøvde å lære henne s-lyden.

- Han var faglig flink, selv om han ikke var logoped. Men han måtte gi opp til slutt. Jeg klarer fortsatt ikke å si bokstaven s riktig. Ha, ha.

ENGASJERT. Bjørg kan noen ganger bli så engasjert i de prosjektene og oppgavene hun driver med at det tar litt av. Derfor øver hun på å slå av engasjementet sitt. Å gå tur funker fint.
ENGASJERT. Bjørg kan noen ganger bli så engasjert i de prosjektene og oppgavene hun driver med at det tar litt av. Derfor øver hun på å slå av engasjementet sitt. Å gå tur funker fint.

Godt forberedt

Hun tar imot Din Hørsel hjemme på Hovseter i Oslo drøyt to uker etter at hun fikk stående applaus på landsmøtet i Bodø. I stua venter en stabel med nystekte vafler, hjemmelaget jordbærsyltetøy og nytrukken kaffe. Ektemannen Finn er «gjemt bort» på kontoret.

HLFs nye forbundsleder har forberedt seg godt og har flere ark med stikkord og tema hun gjerne vil snakke om. Men hun tåler at vi går utenom hennes manus, når hun skjønner at journalistblokka er full av spørsmål om en rekke andre temaer.

Bortsett fra mobbingen oppsummerer hun egen oppvekst som god og trygg. Hun klarte seg godt både faglig og sosialt på folkeskolen. Mens høreapparatet lå hjemme i en skuff, satt Bjørg lengst fremme i klasserommet og brukte øynene godt for å lese på munnen. Hun ble tidlig en flink pike, som etter mange år med lytteanstrengelser fikk vond og stiv nakke. Jevnlig bassengtrening og fjellturer er god medisin.

Dyktig munnavleser

- I fjerde klasse fikk jeg en god venninne. Selv om jeg aldri sa et ord om at jeg hørte dårlig, skjønte hun rent intuitivt at hun måtte gjenta beskjeder og passe på at jeg fikk med meg det som ble sagt.

De to jentene har fortsatt god kontakt, og Bjørg er fortsatt en god munnavleser. Sitter det noen og baksnakker henne et stykke unna, så bør de passe seg. Bjørg ser hva folk sier.

Fra å være en flinkis på folkeskolen ble overgangen til realskolen er rent mareritt. Høreapparatet ble fortsatt ikke brukt, og lærerne på sin side tok lite hensyn.

- Det måtte gå galt. Jeg husker for eksempel at vi skulle skrive en engelsk gjenfortelling. Jeg satt på første rad, mens læreren gikk nedover rekken mens han leste fortellingen høyt. Det fikk jeg selvsagt ikke med meg. Det ble mange slike episoder, og resultatene på skolen ble dårlige. Jeg var veldig fortvilet.

BUNADSJENTER. De tre søstrene Bjørg, Liv og Åse (til høyre) hadde like bunader, og dem var det moren som hadde sydd til dem. Her er trioen fotografert på Bjørgs konfirmasjonsdag i 1972. (Foto. Privat)
BUNADSJENTER. De tre søstrene Bjørg, Liv og Åse (til høyre) hadde like bunader, og dem var det moren som hadde sydd til dem. Her er trioen fotografert på Bjørgs konfirmasjonsdag i 1972. (Foto. Privat)

Reddet av Briskeby

Det var storesøsteren som så annonsen i lokalavisen. I Oslo fantes en skole for elever med nedsatt hørsel. Sammen med søsteren dro Bjørg på omvisning og fikk snakke med rektoren på Briskeby. «Hold ut to år på realskolen, så kan du få plass på Briskeby Økonomiske Gymnas etter det», lød rådet hun fikk om skolen som senere ble flyttet til Lier i Viken.

Bjørg blir varm i stemmen når hun forteller om forvandlingen som skjedde på Briskeby etter to tøffe år på realskolen. Endelig fikk hun undervisning i et skolemiljø tilrettelagt for hørselshemmede. Også sosialt blomstret hun. To sosiale avleggere fra denne tiden lever fortsatt. Syklubben Stoppenålens hvile og venninneklubben Øresusen treffes flere ganger i året og reiser på turer i inn- og utland.

- På Briskeby fikk jeg venner for livet og tro på meg selv og egne fremtidsmuligheter. Drivkraften i mitt engasjement i HLF har siden vært en payback for den muligheten jeg fikk som 16-åring. Her fikk jeg utdanning og dermed mulighet for jobb og en plass i yrkeslivet. Briskeby ga meg stor personlig utvikling og styrket selvtillit og en venneflokk som har støttet hverandre i alle år senere.

Mann, barn og jobb

Bjørg giftet seg tidlig med ungdomskjæresten og ble etter hvert mamma til Knut Ivar og Bjørn Olav. Familielivet på Lillehammer ble kombinert med ulike jobber og etter hvert videreutdanning i personalutvikling og ledelse. På kveldstid og i helger drev hun med mye frivillig organisasjonsarbeid, ikke minst i Helselaget og HLF, i tillegg til å følge opp guttenes aktiviteter.

På Bjørgs mangfoldige jobb-CV står blant annet eksportsekretær for utenlandshandel hos Mesna Bruk, Lillehammer kommunes hjemmetjeneste og tekniske etat, kontorsekretær for Nasjonalforeningen for Folkehelsen og daglig leder av fylkeskontoret, førstesekretær for arvesaker hos Skattefogden i Oppland, førstesekretær hos Asker og Bærum Tingrett og seniorrådgiver i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) fra 2003. I en periode ble den jobben så tøff å kombinere med hørselstapet at hun var halvt ufør. Men hun kom tilbake i full jobb og fikk 17 år i organisasjonen før hun gikk av med pensjon for to år siden.

Mistet de nærmeste

Det som ikke kommer frem av Bjørgs CV, er tapene hun opplevde i løpet av sine mest hektiske arbeidsår. Hun mistet flere av sine aller nærmeste og ble også skilt etter hvert.

- Mor og far døde med få måneders mellomrom da jeg var 29 år. Mor hadde da hatt dårlig helse i mange år og var rullestolbruker. Vi var en nær og sammensveiset familie, så det ble veldig tungt. Min støtte i voksenlivet ble en venn av familien, Anna, som i dag er 91 år, sier Bjørg og viser flere bilder av sin kjære reservemor og barnas reservebestemor.

Jeg må ha vært veldig sterk som orket så mye

Tre år etter at foreldrene døde mistet Bjørg også en annen klippe i livet, storesøster Liv.

- Vi var veldig nære hele livet. Giftet oss samtidig, fikk barn samtidig, bodde i nærheten av hverandre og var mye sammen. Bare 38 år gammel døde hun av kreft. Det er uten tvil det tøffeste jeg har opplevd i livet. Over natta ble jeg mamma for fire små barn, fordi hennes døtre på fire og åtte år var mye hos oss i en lengre periode.

GLAD I TRÆR. Blad som suser i vinden er verdens beste lydmaskin, synes Bjørg. Fordi hun er oppvokst tett ved skogen føler hun seg hjemme blant trærne.
GLAD I TRÆR. Blad som suser i vinden er verdens beste lydmaskin, synes Bjørg. Fordi hun er oppvokst tett ved skogen føler hun seg hjemme blant trærne.

Startet HLF Lillehammer

Midt i sorgen og med store omsorgsoppgaver klarte hun likevel å bidra med et nytt «barn». I 1988 var Bjørg med å stifte HLFs lokallag på Lillehammer.

- I ettertid har jeg tenkt at jeg må ha vært veldig sterk som orket så mye den gangen. Men jeg har alltid vært veldig aktiv og liker å hjelpe andre.

I så måte har hun et navn som kler personligheten. Bjørg kommer fra det norrøne Bjǫrg som betyr berging eller hjelp.

Jeg ønsker å være en stemme for alle med ulike hørselsutfordringer

Hva skulle vel passe bedre for HLF enn å få en erfaren redningskvinne ved roret, som vet hvilke utfordringer hørselshemmede lever med og som alltid stiller opp for andre?

- Jeg ser frem til å bruke mine erfaringer til å utvikle hørselsområdet gjennom politisk dialog, organisasjonsutvikling, frivillighet og tjenesteytende virksomhet. Jeg ønsker å være en stemme for alle med ulike hørselsutfordringer og bidra til økt kunnskap, slik at de kan få bedre livskvalitet.

Hjertebarn

Det er nå Bjørg prater seg varm og nødig gir fra seg ordet. Hun snakker om det viktige lagarbeidet som hun ønsker å videreføre i HLF. Om de flinke tillitsvalgte rundt omkring i landet, HLFs ansatte og det felles engasjementet for hørselssaken som er så viktig for HLFs posisjon og fremtid.

Og vi kommer ikke utenom en av hennes «hjertebarn», yrkesaktive med hørselsutfordringer. Det er så viktig at arbeidstakere, og ikke minst arbeidsgivere, vet hvordan god tilrettelegging kan redusere slitasje, sykefravær og utstøting fra arbeidslivet. Selv brukte hun flere år på å forstå verdien av å bruke høreapparat og hjelpemidler, og enda lengre tid på å be om hjelp og tilrettelegging.  

STOLT. Bjørg Kampestuen-Berntzen er både glad og stolt over tilliten hun har fått på vegne av landets hørselshemmede. 50 år etter at hun ble medlem av HLF har hun fått toppledervervet som forbundsleder.
STOLT. Bjørg Kampestuen-Berntzen er både glad og stolt over tilliten hun har fått på vegne av landets hørselshemmede. 50 år etter at hun ble medlem av HLF har hun fått toppledervervet som forbundsleder.

Økonomien bekymrer

Det er også en annen sak som opptar henne som HLF-leder, og her handler det om penger. Medlemskontingenten har stått stille i mange år, og landsmøtet sa nylig nei til en økning. I tillegg går inntektene ned. HLFs nettbutikk selger færre batterier enn før på grunn av at flere og flere får oppladbare høreapparater. HLFs pengepott skal dekke utallige poster som for eksempel tilskudd til lokallag og fylkeslag, kurs for medlemmer og tillitsvalgte, forsikringsordningen for høreapparater, drift av Briskeby videregående skole, kurs - og rehabiliteringsvirksomhet og HLFs utadrettede tjenester knyttet til utdanning, forskning og utvikling.

- Uansett hvilke grep vi må gjøre både når det gjelder økonomi og andre saker, skal alle beslutninger være transparente. Alle vedtak i sentralstyret skal skje etter grundig forarbeid. Det er ikke slik at én skal bestemme. Det er flertallet som skal bestemme, forsikrer forbundsleder Bjørg.

Flertallet bestemmer

«Hun er en dame som er opptatt av å se mulighetene innenfor begrensningene», sier en av dem som har jobbet lenge med henne. «Varm og klok. Alltid «på» og med stor arbeidskapasitet», sier en annen.

«Ingen bør undervurdere Bjørg. Hun er ikke så «snill» som hun ser ut som. Tar ikke et nei for et nei og gir seg ikke når det er snakk om noe som er viktig for henne», sier en tredje.

- Ikke så snill som du ser ut, altså?

Hun ler høyt og hjertelig før hun blir mer alvorlig.

- Hvis jeg griper noen i løgn, så har jeg problemer med å respektere vedkommende. Uredelighet og skjulte agendaer har jeg nulltoleranse for. Men jeg prøver alltid å tro på folks ærlige hensikter, altså. Inntil det motsatte er bevist.

Finn gjorde meg hel etter år med mye sykdom og sorg. Jeg har aldri angret en dag

FULL KLAFF. Bjørg trodde ikke hun noen gang skulle gifte seg på nytt, men så traff hun Finn Berntzen. De omtaler hverandre som verdens beste støttespillere, og i november er det 15 år siden de ga hverandre sitt ja og tok hverandres etternavn.
FULL KLAFF. Bjørg trodde ikke hun noen gang skulle gifte seg på nytt, men så traff hun Finn Berntzen. De omtaler hverandre som verdens beste støttespillere, og i november er det 15 år siden de ga hverandre sitt ja og tok hverandres etternavn.

Hastebryllup

Det er nå Finn får komme ut fra kontoret. Historien om hvordan de to ble gift, og hvor fort det gikk, vil hun at de forteller sammen. «Aldri mer», tenkte Bjørg. Finn derimot, som i 2006 hadde mistet kona i kreft, følte det helt motsatt. I 2007 møtte de hverandre i døråpning hos en felles venninne. Samme år giftet de seg i Nordre Ål kirke i Lillehammer med sine fire barn som forlovere. Siden har Bjørg vært en del av en lykkelig storfamilie.

- Jeg føler meg veldig, veldig heldig som har fått en så stor og fin familie. Finn gjorde meg hel etter år med mye sykdom og sorg. Jeg har aldri angret en dag, sier Bjørg.

Sykdom og samhold

Finn supplerer med å fortelle hvordan Bjørgs optimisme og gladstemme fikk han på beina, da han for noen år siden ble alvorlig syk og pleietrengende. De tar hverken hverandre eller hverdagen sammen for gitt. Det føltes helt riktig å slå Kampestuen og Berntzen sammen til felles etternavn med bindestrek. De er et team.

Stadig er paret å se ved det idylliske Bogstadvannet ved Holmenkollen. Hun sykler opp bakkene med kaffe på termos, kjeks og en god bok i sekken. Finn med sine dårlige knær kjører samme ruta på sin firehjuling. Så blir det stevnemøte ved vannet før de tar hvert sitt farkostmiddel hjem igjen.

Det er på Bogstad Din Hørsel tar med Bjørg til en nesten tre timer lang fotoshoot i vind, sol og småregn. Fotomodellen er svært samarbeidsvillig. Hun sitter, står, går og klemmer trær, mens hun supplerer sin egen organisasjonshistorie.

Fra nei til ja

De mange tillitsvervene hun har hatt i HLF fyller neste halvannet A4-ark og strekker seg 50 år tilbake i tid. I seks år satt hun i HLFs sentralstyre, og inntil landsmøtet satt hun i kontrollkomiteen. Da hun ble spurt om hun kunne tenke seg å overta vervet som forbundsleder etter Morten Buan for et par år siden, sa hun tvert nei. Både høyt og inni seg.

«Nei, det klarer jeg ikke. Det blir nok for tøft. Det fins sikkert noen som er mer kompetent enn meg».  

I dag ler hun litt av dette negative selvsnakket. Hun vet det er gjenkjennbart for mange kvinner, når de blir spurt om å ta nye utfordringer, jobber og verv. Selv har hun vært gjennom en modningsprosess. Da hun igjen fikk spørsmålet fra valgkomiteen i fjor høst tok hun «runden» i familien, syklubben, vennekretsen og de mange hun kjenner i HLF.

STOLT. Bjørg Kampestuen-Berntzen er både glad og stolt over tilliten hun har fått på vegne av landets hørselshemmede. 50 år etter at hun ble medlem av HLF har hun fått toppledervervet som forbundsleder.
STOLT. Bjørg Kampestuen-Berntzen er både glad og stolt over tilliten hun har fått på vegne av landets hørselshemmede. 50 år etter at hun ble medlem av HLF har hun fått toppledervervet som forbundsleder.

Modig gjort

- Alle støttet meg. Mine to sønner, nære venner, Finns barn og svigerbarn, svigerinner og ikke minst Finn sa klart og tydelig at «dette må du si ja til!». Etter hvert vokste det frem en styrke og tro på at dette skal jeg jammen klare. Jeg har lyst. Men det er nok det modigste jeg har gjort. I tillegg til å gifte meg med Finn, da.

- Hvordan vil HLFs medlemmer merke at du er på plass?

- Jeg har nok en litt annen lederstil fordi jeg er kvinne. Så dere skal få merke at jeg er her. Hvis ikke gjør jeg ikke jobben som jeg er satt til å gjøre, sier Bjørg med fasthet i stemmen. Så legger hun til:

- Men jeg må lede på min måte.