- Jeg er bra nok som jeg er

- Jeg kan godt løsne litt på håret mitt, men jeg kommer til å se helt gal ut, altså. Hæ, hæ!

Rita Lindanger begynner å demontere sin sjokkrøde «høysåte», slik at ettermiddagssola treffer enda flere av de glødende krøllene. Jo da, denne dama både sees og høres godt blant osloborgere på lockdown-vandring. Det bryr hun seg lite om.

- Eg e ikkje redd for å drite meg ut.

Bergensdialekten er fortsatt intakt. Det var i denne byen hun tilbragte mye av oppveksten.

Fem år gammel fikk hun hjernebetennelse og ble døv på venstre øre, mens hørselen på høyre var sterkt redusert. Hun fikk høreapparat og utsatt skolestart. For hva var best - døveskole eller vanlig skole? Foreldrene valgte nærskolen, og Rita fikk tilrettelegging i form av teleslynge og fast plass fremst i klassen et år etter skjema.

- Høreapparatet gjemte jeg under håret. Det var bedre å få bemerkninger om håret enn hørselen. Ingen hadde så rødt hår som meg, sier 57-åringen, som nettopp derfor ble en etterspurt hårmodell etter hvert.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke ville være «jenta som hørte dårlig».

Fra tidlig alder hadde lille Rita en sterk fascinasjon og interesse for musikk, særlig piano. Da hun fikk mast seg til piano i åtteårsgave, gikk en stor drøm i oppfyllelse. Hun beskriver den enorme gleden over å beherske lange, avanserte pianostykker, gjerne med litt personlig vri.

- Jeg er nok født med et godt gehør, og lydmessig er piano et godt instrument for min hørsel. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke ville være «jenta som hørte dårlig». I stedet ville jeg være den jenta som var dritbra til å spille piano, skratter Rita.

Og hun ble dritbra og etter hvert profesjonell musiker. Hun har turnert på små og store teaterscener i inn- og utland, både med piano og pumpeorgel. På hennes fyldige CV står blant annet stumfilmpianist, komponist, musikklærer, kunstfilmskuespiller på Høstutstillingen, Cirkus Agora, Grusomhetens Teater og Dansens Hus i Oslo. Blant hennes ferskeste bidrag er materiale til NRKs kommende julekalenderserie «Kristiania Magiske Theater».

Bare skriv musiker som yrkestittel. Jeg lever av lyd og er døv musiker

Hadde det ikke vært for pandemien hadde Rita trolig vært på Svalbard med danseforestillingen «Tumble in the Jungel», som er tilrettelagt for hørselshemmede førskolebarn, denne søndagen i mars. Og hadde det ikke vært for korona, ville hun garantert invitert Din Hørsel hjem til en liten huskonsert. Men restriksjonene gjør at intervjuet må foregå utendørs. Vi benker oss ned ved Akershus Festning med stillongs og god avstand. Fordi Rita har CI (cochleaimplantat) og høreapparat og er en kløpper på munnavlesning, går samtalen greit.

- Bare skriv musiker som yrkestittel. Jeg lever av lyd og er døv musiker, sier Rita, som også har ti års erfaring som skuespiller, ni år som manusforfatter og sju år som prosjektleder. Flere prosjekter har vært via HLF, der musikk, teater, dans og kulturformidling av og for hørselshemmede er fellesnevnerne.

- Jeg har aldri hatt fast jobb og har vært frilanser i hele mitt liv. Men slik er det jo å være kulturarbeider. Det har gitt meg stor frihet og lært meg å jobbe selvstendig.

Uredd og eventyrlysten er to andre egenskaper som kjennetegner Rita. På 80-tallet jobbet hun i perioder som kafépianist i Oslo og på farten gjennom 20 europeiske byer, mens hun på slutten av 1990-tallet tok det hun kaller en dannelsesreise i Europa. I løpet av et år reiste hun til 27 ulike byer for å studere tivoli, forlystelsesparker, sirkus og varietétradisjoner (scenefremførelse som omfatter trylling, sjonglering, akrobatikk, utbryterkunst, revy, musikk, dans og lignende).

Før dannelsesreisen hadde hun vært gjennom tøffe år på grunn av hørselen. Fra å leve i en lykkelig studentboble med inspirerende forelesninger, morsomme fester og et pulserende kulturliv i Oslo, mistet hun mye av resthørselen i slutten av 20-årene. Drømmen om å kunne leve av musikk ble plutselig svært usikker. Både forelesninger og sosiale settinger ble utmattende.

- Under en forelesning i mars 1992 ble jeg akutt svimmel, og denne svimmelheten ble etter hvert kronisk. Deretter kom tinnitusen, som har vært der siden 1994. Hadde det bare vært denne hørselen, men mange av oss får jo en pakke av tilleggsplager, sier hun med et "sånn er det bare-smil".

Hun er glad hun klarte å fullføre studiene i musikkvitenskap til tross for at hun på slutten var døv. Av hørselsfaglige rådgivere ble hun anbefalt å lære seg tegnspråk, og det rådet fulgte hun. Å lære dette «fremmedspråket» handlet likevel om mye mer enn kommunikasjon, merket hun.

- Min identitet som hørselshemmet måtte defineres på nytt, og jeg måtte etablere meg sosialt i tegnspråkmiljøet. Jeg hadde en døv skolevenninne mens jeg gikk på Briskeby videregående i skole på 80-tallet, som nå hjalp meg inn i døvemiljøet. Her traff jeg mange fine folk.

Jeg måtte orientere meg mot den hørende verden, hvor jeg har mine røtter

Rita lærte seg grunnleggende tegnspråk og samarbeidet senere med døve scenekunstnere. Likevel fikk hun aldri tegnspråket så godt under huden at det kvalifiserte til jobber i tegnspråkmiljøet.

- Jeg måtte orientere meg mot den hørende verden, hvor jeg har mine røtter, men jeg er glad for å ha en liten fot i døvemiljøet, understreker Rita.

Hun fikk etter hvert testet ute nye høreapparater, også på venstre side, men lydene, særlig musikk, hørtes metallisk og fremmed ut. Musikerdrømmen måtte fortsatt legges på vent. I stedet valgte Rita å bruke kreativiteten til å formidle gjennom tekst og ord og tok utdanning som manusforfatter ved Statens Studiesenter for film.

Dette har båret frukter også for hørselshemmede. Via HLF og med støtte fra stiftelsen Dam startet hun for tre år siden «Skrivefabrikken for tunghørte og døve», der hun har kurset 14 hørselshemmede og døve i skjønnlitterær skriving. Hovedmålet har vært å løfte frem historier som hørselshemmede kan identifisere seg med, og i juni kommer resultatet i bokformat. Da kommer «Støyen i stillheten» på Solum forlag, kan den stolte prosjektlederen informere om.

- Det er en bok med mange sterke og berørende tekster. De er ikke nødvendigvis selvbiografiske, men de beskriver verden gjennom «døve-briller». Flere har valgt skole som tema, fordi skolen har vært et sårt vendepunkt. Her har mange kjent på følelsen av å havne utenfor felleskapet, og de har i stedet vært i den ensomme glassboblen.

Rita har selv vært der og kjent på utenforskap både som barn og voksen, i den hørende verden og i døvemiljøet. At hun er tilpasningsdyktig har vært hennes styrke, tror hun selv, og fremhever kunsten med å kunne omgås andre - og alle.

- Jeg ble nok litt herdet av den hjernebetennelsen som barn. Opplever jeg nederlag eller avslag på jobber eller prosjekter, så går jeg fort videre. Senest neste dag. Vi kan ikke alltid leve i komfortsonen. Vi må tåle litt. Jeg prøver å engasjere meg i det som er bra. Naturopplevelser, musikk og det som holder meg glad og frisk. Jeg har aldri følt meg som et offer eller «dyrket» hørselshemmingen min. Den er snarere en signatur som jeg ønsker å bruke positivt og konstruktivt i kulturprosjekter for å hjelpe andre.

Jeg er god nok!

- Mange hørselshemmede sliter og holder kanskje hørselstapet sitt skjult av frykt for å bli diskriminert eller forbigått på arbeidsmarkedet. Hva kan vi gjøre for å få folk ut av «hørselsskapet», slik at de blir like tøffe som deg?

- Oi, oi, dette er et stort og vanskelig spørsmål. Jeg tror dette handler om å erkjenne at vi er gode nok som vi er. I løpet av livet har jeg lært å si dette til meg selv: Jeg er bra nok som jeg er. Når vi ser oss rundt i samfunnet og på sosiale medier er det mange som kjemper så hardt for å være perfekte. Men denne perfeksjonismen tapper oss jo for ressurser og glede!

Vi observerer verden på en mer visuell måte

Rita mener hørselshemmede bør bli flinkere til å fremsnakke fordelene de tross alt har.

- Vi observerer verden på en mer visuell måte, leser mennesker og situasjoner annerledes og har derfor et annet perspektiv enn hørende. Vi har måtte lære oss å være fleksible og tilpasningsdyktige, og dette er viktige egenskaper. Så hvis hørsel blir tema under et jobbintervju, så bør vi trekke frem akkurat slike ting. Eller vi kan nevne at vi har nedsatt hørsel sånn i forbifarten, som en liten bagatell, ler Rita.

Ord som heldig og privilegert dukker stadig opp når hun forteller sin historie. Med erfaring som hørende, sterkt tunghørt, døv og nå hørende døv ved hjelp av avansert teknologi, er det ekstra meningsfullt å få jobbe på tvers av alle grupper innen hørselsfamilien, merker hun.

- Jeg er opptatt av identitet og røtter og ser at språk, talespråk kontra tegnspråk, både forener oss innad og skiller oss utad som hørselshemmede. For meg er det viktig å være brobygger mellom alle grupper av hørselshemmede. Boka vil forhåpentligvis speile mye av dette mangfoldet.

Hadde det ikke vært for CI-en hun fikk for tre år siden, kunne hun ikke jobbet med musikk, slik hun gjør i dag. Første gang hun søkte Rikshospitalet om CI i 2007 endte utredningen med avslag, og det skulle gå ti år før hun endelig lå på operasjonsbordet.

Hun beskriver den første tiden etter lydpåsettelsen som et sjokk, der ingen lyder stemte med det hun hørte eller så. Etter et år med audiopedagog og knallhard lyttetrening begynte viktige brikker å falle på plass.

- Fordi jeg har klart å oppfatte de dypeste basslydene også etter at jeg mistet hørselen, har jeg klart å holde grunntonen. Resten av musikken sitter i hodet og kroppen. Men når jeg nå synger en høy tone, høres det tostemt ut i mine ører. Ganske interessant, faktisk. Ekko av Ritas karakteristiske latter spretter mellom festningsmurene.

Hennes store håp nå er at verden blir helt gjenåpnet, at ingen flere forestillinger og turneer må koronaavlyses, og at det igjen blir lov å fylle stua med masse folk og musikk.

- Da skal jeg holde huskonsert og spille pianostykker av Friedrich Chopin og Edvard Grieg, fordi denne musikken går rett i hjertet på meg. Griegs verk er på mange måter lyden av min oppvekst. Jeg vil helt sikkert velge romansesangen «Jeg elsker dig».