Inge har alltid et mål i sikte

Sunt bondevett og en stor interesse for ball. Dette er en del av balasten Inge Bossen Thorsen har tatt med seg fra oppveksten sør på Jylland i Danmark. Som ung hadde hun ingen planer om hva hun skulle bli, og både tilfeldigheter og kjærlighet førte henne både hit og dit. Siden 2011 har Inge arbeidet for HLF Briskeby, og nå er hun daglig leder for HLF Rehabilitering AS med ansvar for 20 ansatte.

- Du finner oss i Diakonissehuset på Lovisenberg i Oslo, lyder veibeskrivelsen over telefon på avslepen dansk. Oppe i tredje etasje i den gule, staselige steinbygningen står en kvinne og vinker i et av vinduene.

Arbeidet som gjøres på rehabiliteringssenteret karakteriseres ofte som hverdagsmirakler, og når de som kjenner Inge Bossen Thorsen skal beskrive henne, gjør de det ofte med få og fyndige ord: Hun er ei dame som går rett på mål!

Så legger de til dyktig, sterk, hyggelig, skvær, følsom, omsorgsfull og ikke minst sporty. På håndballspråket heter det gjerne dansk dynamitt, men vi skal vokte oss vel for å kalle ei blid bestemor fra Son for ei kruttkjerring. Engasjert, ja. Men ikke sint.

Hadde den daglige lederen fått bestemme selv, hadde dette intervjuet i det store og hele handlet om arbeidet for å gjøre livet enklere for de med hørselsutfordringer. Og ikke minst ville det vært en oppfordring om å bevilge mere penger for å kunne øke aktiviteten og hjelpe flere.

Hvert år får rundt 700 personer fra hele landet hjelp på rehabiliteringssenteret, og de har i gjennomsnitt et opphold på ti dager. Du skal få høre mer om arbeidet som utføres her, og du kan også tenke litt over hva du tror en 62-åring gjør når hun har lagt opp som håndballspiller. Men først skal vi tilbake til den danske landsbygda på 60- og 70-tallet.

Inge Bossen Thorsen vokste opp på en gård i Haderslev på Søderjylland. De var seks søsken, som kom til verden i løpet av ni år, og Inge er midt i flokken.

- Vi hadde kuer, griser, sauer, katter, hund og alt mulig. Gårdslivet var hardt arbeid, og vi hadde ikke flust med penger, så det er klart at vi barna måtte hjelpe til. Vi plukket for eksempel stein om våren. Da gikk du etter traktoren i løs jord, tok opp steinen og kastet den opp på tilhengeren. Da trengte du ikke så mye annen trening, kommer det med et glimt i øyet.

Inge og broren hadde sitt eget kaninoppdrett og drev butikk. Dyrene avlet godt, så de tjente egne penger.

Hjemstedet hadde en liten landsbyskole. Der gikk det en periode tre søsken i samme klasserom.

- Da jeg begynte på skolen, hadde jeg kunnet lese og skrive i flere år. For jeg hadde lært av dem som var eldre. Derfor syntes jeg skolearbeidet var kjedelig. Men det ble bedre da jeg ble eldre og kom til en større skole.

Som sjuåring begynte Inge å spille håndball. Det var et enkelt valg, for det var ikke så mange fritidsaktiviteter å ta av der på landsbygda. Hun spilte også fotball. På gården hadde barna sin egen bane, naboungene kom også dit, så det var alltid liv og røre.

Da Inge gikk på gymnaset, hadde hun ingen planer om hva hun skulle bli, så da en venninne ble au pair, tenkte hun at hun kunne gjøre det samme. Det ble to år hos en familie i Nederland.

- Det var fint å komme ut, men jeg ble reservemor der i huset.

Opplevelsene i denne perioden var med på å forme yrkesvalget. Foreldrene i au pair-familien var ressurssterke, men satte egen karriere først og hadde liten tid til de to barna. Inge ville hjelpe andre barn og unge som var i en lignende situasjon og tok en treårig utdanning i sosialpedagogikk. De tre neste årene arbeidet jeg på en barnevernsinstitusjon.
- For småbarn?
- Nei, for tøffe gutter fra København. Dette var midt på 80-tallet, og vi hadde gammeldagse metoder på godt og vondt. Mange unge sliter med mye, og ingen velger sine foreldre selv.
- Hva har du tatt med deg fra egen barndom?
- Kjærlighet, samvær og faste rammer.

Mitt lille barnebarn er deres oldebarn nummer 22

Inge har sommerhus i området der hun vokste opp. Det besøker hun og mannen ofte, og i påsken inviterte foreldrene til bowling. De er henholdsvis 88 og 89 år gamle, og med seg hadde de 48 av sine etterkommere. Da hører det med at det var 20 som ikke hadde mulighet for å komme.

- Mitt lille barnebarn er deres oldebarn nummer 22, så du forstår at vi kjøper ikke presanger til hverandre.

Kjærligheten førte Inge Bossen Thorsen til Norge, men når hun får spørsmål om mannen hennes er norsk, rister hun på hodet.

- Nei, jeg nyter medbragt.

Forklaringen er at Inge hadde fått permisjon fra jobben og planla å reise jorden rundt. På samme tid hadde hun forelsket seg i en mann som skulle til Norge for å bli profesjonell håndballtrener for Eidsberg. Avtalen ble at hun skulle bli med til Norge i to år, mot at han ble med på det store eventyret når trenerperioden var over. Nytt arbeidsted ble sosialkontoret på Mysen, og plass på håndballaget.

- Ble det noen langtur?
- Selvsagt. Inge ramser opp land rundt hele kloden.

Da paret var tilbake, ville de gjerne se litt mer av Norge, og neste stoppested ble Skogn i Nord-Trøndelag. Her var det jobb å få på sosialkontoret i Levanger.

- Vi var bestemte på at vi skulle reise hjem til Danmark når vi fikk barn. Men så kom de to sønnene våre, og da så vi for oss å reise hjem til de skulle begynne på skolen.
Mannen min søkte ny jobb da jeg var i fødselspermisjon. Vi kunne tenkt oss litt nærmere Danmark, flyttet til Son i 1996 ved Oslofjorden, og siden er vi blitt der.

Det var på denne tiden ordet rehabilitering fikk en klar betydning for Inge Bossen Thorsen. De var i gang med å bygge CatoSenteret i Son, som i dag er kjent som et spesialisert rehabiliteringssenter for et bredt spekter av pasienter.

«Der må jeg jobbe», tenkte Inge. Hun syntes planene hørtes spennende ut, og hun ville få brukt utdanningen sin i nærmiljøet. Søknad ble sendt, men hun hørte ingenting.

- Dette forsto jeg ikke, så jeg ringte og sa at jeg trodde det måtte ha skjedd en feil. Og over telefon maste jeg meg til intervju. Det hjalp, og jeg fikk jobb.  Alt var helt nytt og jeg laget min egen stillingsbeskrivelse som utviklingsleder.

Senteret ble bygget stein for stein, og Inge fikk ansvaret for anbudene til Helse Øst. Men det var ikke så enkelt, for det var vanskelig å få godkjent noe som ikke var på plass ennå.

- Vi kjempet og kjempet, og da jeg gikk ut i juleferie visste jeg ikke om jeg hadde jobb på nyåret. Men jeg hadde så tro på konseptet. Ingen hadde jobbet med rehabilitering slik som vi gjorde her, og det var en fantastisk reise å være med på. Dugnadsånden rådet, og før åpningen var jeg med og satte opp lamper.

CatoSenteret ble en suksess, og Inge Bossen Thorsen var med på laget fra 1998 til 2010. Da tenkte hun det var på tide å komme litt videre. Stillingen som daglig leder for HLF rehabilitering og utadrettede tjenester var fristende, men ulempen var reiseveien til Lier.

- Da sa sønnen min på 16 år spøkefullt at jeg trengte ikke hente han på SFO lenger, så det var tid for å pendle litt, sier Inge.

Kort oppsummert kunne hun mye om rehabilitering og ingen ting om hørsel. Oppgaven som avdelingsleder var blant annet å få en god avtale med Helse Øst, slik at flere av landets hørselshemmede skulle få et bra tilbud.

Med årene har Inge hørt om utallige problemer i forbindelse med hørselen.

Vi ser mirakler nesten hver eneste dag

- Mange skjuler at de sliter, og jeg tror det skyldes at dårlig hørsel forbindes med eldre og at du er redd for stempelet om ikke å være helt med. De som jobber her på rehabiliteringen gjør en kjempeinnsats, og vi ser mirakler nesten hver eneste dag. Mange som kommer er helt stive etter å ha strukket fram nakken for å høre bedre. Muskulaturen knytter seg, men enkle avspenningsøvelser får dem til å slappe av. En opplevde at tinnitusen var vekk etter å ha fokusert på noe annet i tre timer. Det er synd vi ikke kan hjelpe flere, for det skal så lite til. Jeg kan gå på jobb hver dag og se forskjellene, sier Inge.

Hun understreker at de kunne gjort mye mer med litt flere offentlige penger. Tinnitustelefonen, som ble startet sommeren 2021, er et eksempel.

- Vi har fått avslag fra Helsedirektoratet, og det er synd om den må legges ned etter sommeren. Her ringer det folk hver dag og får hjelp med spørsmål som ikke fastlegen kan svare på. Vi gir håp. Det verste er når noen får beskjed fra legen om at «tinnius er noe de bare må gå hjem og leve med», sier Inge.

Den daglige lederen for HLF Rehabilitering bruker mye tid på å få avtaler i boks, og det er hele tiden en kamp for pengene. Hun har også et ansvar for at alle de 20 ansatte får lønn. Selv om Inge er målbevisst, er hun også kjent for å la andre skinne.

- Som lagspiller vet jeg at det er viktig å kunne hjelpe hverandre for å oppnå de beste resultatene, sier Inge.

Da koronapandemien brøt løs måtte omstillingene skje raskt. Rehabiliteringen på senteret ble stengt ned på dagen, mens et digitalt tilbud tilpasset hørselshemmede var på plass nesten over natten. Den siste tøffe prosessen ble flyttingen fra Lier til Lovisenberg i Oslo midt i koronaperioden.

- Inge har stått støtt i det, understreker hennes medarbeidere. Selv er hun imponert over de ansatte.

Dagen etter hovedintervjuet treffer vi Inge Bossen Thorsen på hjemmebane i Son. Arbeidsdagen har som vanlig vært lang. Hun dro hjemmefra i sekstiden, som hun pleier, og var tilbake nærmere sju om kvelden.

Nå kommer hun løpende hjemmefra og ned mot den fine stien langs sjøen. Armene pendler, og de blå skoene tripper lett over steiner og røtter.

- Det er fantastisk å løpe. Du kan gjøre det hvor som helst og når som helst, og det er deilig å være ute i skogen.

Treningsformene har endret seg de siste årene. Håndballen har fulgt Inge hele livet. Hun har spilt på lag der hun har bodd, og de siste var Vestby, Son og et bedriftslag i Moss. Men da hun var i slutten av 50-årene la den hardtskytende backen opp. Korsbåndene kranglet i begge knær. Det ene på grunn av håndballen, det andre fordi «en dansk dame trodd hun kunne kjøre slalåm», som hun beskriver det selv.

Styrketrening er viktig for damer i min alder

Løpingen tok over, og nå har hun utvidet repertoaret. I fjor deltok Inge i sin første minitriatlon, og til sommeren venter den neste. Den består av 500 meter svømming i sjøen, 22 kilometer sykling og avsluttes med fem kilometer løping. Et crawlekurs ble starten på det hele, og målet er å fullføre.  I tillegg til disse aktivitetene går Inge også på et treningssenter.

- Styrketrening er viktig for damer i min alder.
- Ryktene sier at du er isbader?
- Ja, jeg lokker med meg gamle håndballvenninner ut i sjøen her annenhver helg, og det har hendt at vi har måttet hakke hull i isen. Det gir et kick, og du slapper av så godt etterpå.

Interessen for håndball er slettes ikke død, og Inge er en meget ivrig tilskuer.

- Heier du på Norge eller Danmark?
Begge, men det er vanskelig når lagene møtes. På damesiden kjenner jeg de norske spillerne best, men når jeg hører nasjonalmelodien, føler jeg at jeg er dansk i hjertet.

Til daglig går det meste av Inges tid til en lang dag hos HLF Rehabilitering og trening når hun kommer hjem. De to sønnene har flyttet ut. Den ene studerer til ingeniør i Trondheim, mens den andre har utdannet seg til lege og bor i Danmark med samboer og en liten sønn.

Det hender også det ringer noen og skal snakke med han der Inge. 

I feriene liker Inge og mannen å reise, både for å besøke familien, være i sommerhuset på Jylland eller ut i verden.

- Vi har gjort mye forskjellig. Fartet rundt i Tanzania og på Sri Lanka, syklet på Cuba, og så har jeg en bror i Canada, som jeg også skal til i sommer. Alle steder har sin sjarm. Vi har godt av å komme ut i verden. Det gir nye dimensjoner og vi ser hvor forbasket godt vi har det her hjemme.
- Hva gjør deg glad?
- Å være sammen med familien, en løpetur og gode jobbresultater.
- Til slutt må vi innom at du har et fornavn som på norsk er av det maskuline slaget. Har det skapt forvirring?
Å, ja. Flere ganger. Jeg hadde blant annet bestilt plass på felleslugar jeg trodde var for kvinner, og der kom det inn den ene mannen etter den andre. Det hender også det ringer noen og skal snakke med han der Inge. De blir litt overrasket når jeg sier at det er meg, sier Inge Bossen Thorsen, og ler godt.